Oppholdstllatelse, endelig!

Jeg ankom Tanzania i starten av juli i 2013. Siden jeg skulle være her lengre enn de tre månedene et turistvisum tillater, og samtidig skulle jobbe som frivillig (jeg får ikke lønn av Hostel Hoff og min managerjobb kvalifiserer dermed som frivillig), måtte jeg søke om et spesielt visum. Passfotoene jeg hadde tatt i Norge var naturligvis heeeeelt feil. Det var HVIT bakgrunn! På min type visum må de være BLÅ! Ikke hvilken som helst blå heller, de må være mørkeblå. Når jeg nå står med det ferdig utskrevne visumet i hånden kan jeg virkelig ikke fatte at bakgrunnsfarge skal ha noe å si. Bildekvaliteten er såpass dårlig at hvem som helst med lys hud og kort hår kan påstå det er dem selv.

Etter at bildene var i orden ble papirene, en helt forjævlig stor bunke, fylt ut og sendt til det lokale immigrasjonskontoret. Siden jeg skulle ha det spesielle "Class C"-visumet måtte papirene sendes til Dar es Salaam, og det var her problemene oppstod. Selv om de har datamaskiner, scannere og internett MÅ det sendes per post. Tiden gikk, og intet visum dukket opp. Det er tydeligvis også forbudt for de lokale immigrasjonsfolkene å ringe sjefen i Dar, så her var det bare å smøre seg med tålmodighet.

I september kom Marion og sendte inn samme papirhaugen. Nok en gang var responsen laber. Ingen visum kom i retur. Dette er jo en smule bittert når man har betalt $550 hver, og et slikt visum gir store avslag på turer i nasjonalparker (Mt.Meru, Kilimanjaro, safari). Så bittert var det at jeg tok saken i egne hender. En fredags morgen like før jul tok jeg bussen til Dar es Salaam. elleve timer på tidvis horrible veier før jeg tok natt på et svett og klamt hotellrom uten fungerende luftkondisjonering.

Neste dag gikk turen til immigrasjonsmyndighetenes høyborg i den tidligere hovedstaden. Her møtte jeg den kanskje sureste og minst serviceinnstilte mannen jeg har møtt i hele mitt liv. Her følger et lite utdrag av den særdeles lite fruktbare samtalen vi hadde:
Arne: I have applied for a Visa (six months ago), but have not yet recieved it.
Sur mann: So? (ser surt på undertegnede)
Arne: Can you help me?
Sur mann: (Huffer og akker seg) what do you want me do to? (slår ut med hendene og ser ut som en fordømt idiot)
Arne: Try to find me application in the data system?
Sur mann: (grynter og ser, om mulig, enda surere ut): ber meg vente.
Samtale slutt.

Fikk omsider kontakt med en person i naboskranken. Ble sendt frem og tilbake, opp og ned og rundt overalt. Til slutt havner jeg på "kontoret" hvor de behandler visumsøknader. Det var kort sagt et stort bord hvor papiret fløt, og to personer dasket løs med innvilget-stempelet sitt uten å så mye som se på søknadene. Så mye for korrekt blåfarge på passbildene...

Dette er kontoret hvor visumsøkander blir behandlet...

Her møtte jeg, om ikke annet, en serviceinnstilt person. Det viste seg at søknaden til Marion lå inne i systemet, og etter litt starthjelp fra meg ble den skrevet ut. Min søknad var sporløst forsvunnet. Å ta en telefon til kontoret i Moshi var tydeligvis altfor vanskelig, ja nær sagt umulig, dette måtte jeg ordne opp i selv!

På dette tidspunktet var tålmodigheten min relativt tynnslitt, og det var svært nærme jeg fulgte i French/Molands fotspor og ble drapsmann i Afrika. Heldigvis for både min egen og funksjonærenes skyld måtte jeg skyndte meg til bussen. Etter fire timer med sure menn, kø og problemer på immigrasjonskontoret var de tolv timene med buss å anse som luksus.

Jeg hadde gitt opp alt som heter visum. Men plutselig hadde det lokale kontoret her i Moshi fått det for seg at de alltids kunne prøve å sende papirene på nytt (hvorfor de ikke gjorde dette for fem-seks måneder siden er for meg uforståelig), og jaggu dukket det ikke opp et vakkert nytrykket visum Class C her om dagen!

Når jeg egentlig ikke trenger det lenger, så kom det jaggu meg. O lykke!

Enkelte observante lesere vil legge merke til at dette visumet tilhører en Arne Kjell Berg. Dette har en enkel, dog ikke så veldig bra, forklaring. I Tanzania har alle tre navn. Et fornavn etterfulgt av farens fornavn og deretter familienavnet. At utlendinger kan ha bare to navn er utenkelig, og således ikke mulig å gjennomføre. Tre navn er absolutte minimum, så da måtte jeg ta navnet til sjølen som mellomnavn. Det kunne dog vært verre, jeg er sammen med en frøken som heter "Marion Arnt", et navn jeg personlig synes klinger svært dårlig.

At mitt visum er gyldig i kun ett år mens Marions er gyldig i to år, på tross av at vi har fyllt ut helt likt og betalt samme sum, er også et aldri så lite mysterium. Dessverre er jeg såpass lei av lokalt byråkrati nå, at det får forbli et mysterium...

A
22.feb

Mursteinindustrien i Tanzania

Det finnes mange ting man lurer på. Det finnes også mange ting man overhodet ikke lurer på. Så har man de tingene som man ikke visste man lurte på. Den tanzanianske mursteinsproduksjonen var en slik ting for meg. Denne uken begynte transporten av murstein opp til Marions prosjekt i Shimbwe. Hus skal bygges, og i stedet for kvister og gjørme, som er den mest vanlige byggemåten, er murstein foretrukket materiale denne gangen. I Norge er murstein ikke veldig mye brukt i disse dager, men vi vet jo alle hva det er. Brent leire som blir fine byggeklosser. Dog har jeg aldri tenkt noe særlig over hvordan de lages. Vel, omsider fikk jeg innblikk i mursteinindustrien!

For å finne den riktige typen murstein (les: den billige) må man ta turen på den kriminelt dårlige veien til den fattige landsbyen Newlands, for øvrig den samme landsbyen hvor jeg jobbet for drøyt fem år siden, en halvtimes kjøretur utenfor Moshi. Dette er regionens ubestridte mursteinsprodusent. Og du verden for en produksjon og sysselsetting! Store tårn med mursteiner popper opp over alt på den golde savannen, som sopp i en norsk høstskog. 

Grus - selve grunnpillaren for en suksessfull mursteinproduksjon.

Selve produksjonen starter med at grus må lokaliseres. Her har innbyggerne i Newlands en fordel, i og med at jorden består av grus, muligens med et innslag av leire. Grusen spas opp i hauger, og en stakkar har jobben med å blande dette med vann. Når vann og grus er blandet lages sølekaker, slik vi laget i sandkassen da vi var små. Det klaskes i en form før de legges til tørk i solen. Hvor lenge de tørkes er noe uklart, men i varmen vi har her bør det være en relativt kjapp prosess. 

 Sølekakemannen i aksjon.

Neste steg er brenningen, en meget arbeidskrevende prosess. Steinene må bæres manuelt, naturligvis, til hvor de skal brennes. Dette er damenes jobb, siden de er flinkest til å bære ting på hodet. Ja, hver eneste murstein er ”hodebært”, og ja, det må være utrolig tungt å traske rundt med fire mursteiner på hodet dagen lang. Kanskje dette forklarer hvorfor folk her er noe kortere enn den jevne nordmann? Når de så er stablet i et fint tårn, gudene vet hvor mange tusen murstein som utgjør hvert tårn, starter brenneprosessen. Ingen ovner, ingen spesielle redskaper. Man stapper inn til dels grove tømmerstokker og fyrer opp. To uker til ende brenner det, om man skal ha topp kvalitet. Denne brenningen gjør at mursteinene er glovarme enda når de lastes over i lastebilene (au au au, ikke godt, selv for mine grove tømmermannshender). All lemping foregår manuelt, slik får man sysselsatt utrolige mengder folk. Flere hundre må være i arbeid daglig for å forsyne Moshi og områdene rundt med de verdifulle mursteinene (verdifull = cirka 1,50kr per stykk). 

Grov ved må til når steinene skal brennes i to uker.

Å være mursteinkaster krever en voldsom fysikk. Denne industrien må være døden for lokale treningssentre.

Det første besøket ute ved mursteinsproduksjonen i Newlands var meget lærerik og spennende. Den andre turen var bare sånn passe. De neste tjue turene blir muligens litt kjedelige, for ikke å nevne ubehagelige på grunn av den latterlig dårlige veien. Men jeg har, om ikke annet, lært noe nytt. Når jeg kommer hjem til Meldal skal jeg lage mine egne mursteiner av elvegrus. Hvem melder seg frivillig til å bære steiner på hodet?

A

9.feb