Mursteinindustrien i Tanzania

Det finnes mange ting man lurer på. Det finnes også mange ting man overhodet ikke lurer på. Så har man de tingene som man ikke visste man lurte på. Den tanzanianske mursteinsproduksjonen var en slik ting for meg. Denne uken begynte transporten av murstein opp til Marions prosjekt i Shimbwe. Hus skal bygges, og i stedet for kvister og gjørme, som er den mest vanlige byggemåten, er murstein foretrukket materiale denne gangen. I Norge er murstein ikke veldig mye brukt i disse dager, men vi vet jo alle hva det er. Brent leire som blir fine byggeklosser. Dog har jeg aldri tenkt noe særlig over hvordan de lages. Vel, omsider fikk jeg innblikk i mursteinindustrien!

For å finne den riktige typen murstein (les: den billige) må man ta turen på den kriminelt dårlige veien til den fattige landsbyen Newlands, for øvrig den samme landsbyen hvor jeg jobbet for drøyt fem år siden, en halvtimes kjøretur utenfor Moshi. Dette er regionens ubestridte mursteinsprodusent. Og du verden for en produksjon og sysselsetting! Store tårn med mursteiner popper opp over alt på den golde savannen, som sopp i en norsk høstskog. 

Grus - selve grunnpillaren for en suksessfull mursteinproduksjon.

Selve produksjonen starter med at grus må lokaliseres. Her har innbyggerne i Newlands en fordel, i og med at jorden består av grus, muligens med et innslag av leire. Grusen spas opp i hauger, og en stakkar har jobben med å blande dette med vann. Når vann og grus er blandet lages sølekaker, slik vi laget i sandkassen da vi var små. Det klaskes i en form før de legges til tørk i solen. Hvor lenge de tørkes er noe uklart, men i varmen vi har her bør det være en relativt kjapp prosess. 

 Sølekakemannen i aksjon.

Neste steg er brenningen, en meget arbeidskrevende prosess. Steinene må bæres manuelt, naturligvis, til hvor de skal brennes. Dette er damenes jobb, siden de er flinkest til å bære ting på hodet. Ja, hver eneste murstein er ”hodebært”, og ja, det må være utrolig tungt å traske rundt med fire mursteiner på hodet dagen lang. Kanskje dette forklarer hvorfor folk her er noe kortere enn den jevne nordmann? Når de så er stablet i et fint tårn, gudene vet hvor mange tusen murstein som utgjør hvert tårn, starter brenneprosessen. Ingen ovner, ingen spesielle redskaper. Man stapper inn til dels grove tømmerstokker og fyrer opp. To uker til ende brenner det, om man skal ha topp kvalitet. Denne brenningen gjør at mursteinene er glovarme enda når de lastes over i lastebilene (au au au, ikke godt, selv for mine grove tømmermannshender). All lemping foregår manuelt, slik får man sysselsatt utrolige mengder folk. Flere hundre må være i arbeid daglig for å forsyne Moshi og områdene rundt med de verdifulle mursteinene (verdifull = cirka 1,50kr per stykk). 

Grov ved må til når steinene skal brennes i to uker.

Å være mursteinkaster krever en voldsom fysikk. Denne industrien må være døden for lokale treningssentre.

Det første besøket ute ved mursteinsproduksjonen i Newlands var meget lærerik og spennende. Den andre turen var bare sånn passe. De neste tjue turene blir muligens litt kjedelige, for ikke å nevne ubehagelige på grunn av den latterlig dårlige veien. Men jeg har, om ikke annet, lært noe nytt. Når jeg kommer hjem til Meldal skal jeg lage mine egne mursteiner av elvegrus. Hvem melder seg frivillig til å bære steiner på hodet?

A

9.feb