Åpningsseremoni i Shimbwe

Lørdag var det duket for fest i Shimbwe. Marions arbeid gjennom syv måneder skulle gjøres stas på ved å invitere alle berørte familier samt en lokalpolitiker til å klippe snor. Det var kvinnegruppen Marion er tilknyttet, Minjeni Women Group, som stod som arrangementansvarlig, og jeg må si jeg var en smule skeptisk til hvordan dette skulle gå. Afrikanere og organisering har alltid vært preget av tilfeldigheter, forsinkelser og tafatte resultat. Etter nær ni måneder i dette landet kunne jeg altså ta så FEIL!

Ståheien skulle ta til i 12-tiden, noe som betyr et sted mellom ett og to her. Vi kom til festplassen, som passende nok var utenfor det første 100% ferdige huset, i 11-tiden. Og allerede da var det ting som tydet på at store ting var på gang. Det ble laget mat, det var pyntet og det var samlet stort sett det som finnes av benker i Shimbwe. Damene haddet kort sagt stålkontroll! Det var med andre ord for oss bare å vente på ”Guest of Honour”, en mann som levde etter sedvanlig ”african time”. I mellomtiden ble det tid til litt sightseeing, Marion hadde bedt med seg et par av våre samboere her på Hostel Hoff, i nabolaget. Det ble stor oppstandelse i ”hovedgaten” når seks wazungu (hvitinger) kom spankulerende. Tydelig at noe stort var på gang.

Man vet det er noe stort på gang når en slik gjeng vandrer rundt i Shimbwe. Den mer kulørte herremannen er Max, en meget viktig støttespiller for Marion.

Kun en og en halv time forsinket ankom dagens hovedgjest, mannen fra Moshi District Council (tror jeg), og samtidig dukket det også opp en journalist fra The Guardian, en av landets største aviser. Journalisten fungerte også som min oversetter, ikke blant de beste oversetterne, men jeg fikk med meg hovedlinjene i det som ble sagt. Alt foregikk nemlig på kiswahili, men vi kjente da igjen ord som Marion, Norway, fundraising.

Marion og kortidsansatt assistent Richard sammen med den stolte eier av et nytt og, i Shimbwe-standard, moderne hus. Det gamle huset skimtes til venstre.

Det var lenge spennende å se om de familiene som har fått nye hus dukket opp. Men til slutt var faktisk ti av elleve husstander representert, sabla godt oppmøte til å være her til lands. To av dem ble riktignok hentet, på motorsykkel. En reumatisk bestemor som knapt har vært utenfor sitt eget gårdstun siste desennium, samt en kar som var så uheldig å falle ned fra et tre og ble delvis lam. Garantert en stor opplevelse for disse å få med seg en slik fest.

Marion sammen med den pratsomme Guest of Honour.

Når seremonien omsider startet ble Marion plassert på ”tronen” i midten, sammen med politikeren og lederen for kvinnegruppen. Sistnevnte startet med å orientere om prosjektet. Tørre fakta, samt en god porsjon ros. Dette ble etterfulgt av snorklipping, som seg hør og bør, av det første komplette huset.

Mr.Important klipper snoren, til stormende jubel fra de 70-80 tilskuerne.

Deretter ble det holdt en LANG tale av politikermannen. Greit nok for meg som satt blant publikum, men frøken Steigedal slet med å holde gjespene inne etter hvert. Kort sagt berømmet han henne for innsatsen som har vært både målrettet og effektiv, stikk motsatt av hvordan lokale styresmakter ville gjort det. Samtidig oppfordret han alle tilstedeværende om å være like gavmild, hjelpsom og problemløsende. Kort sagt ble Marion gjort til et eksempel til etterfølgelse, et poeng det er vanskelig å være uenig i.

Etter taler og den obligatoriske bordbønnen, utført av den lokale presten, var det klart for skikkelig festmat, pilaff (krydret ris med kjøtt). I og med at ris, krydder og kjøtt er luksusvarer i Shimbwe var valget av mat en ubetinget suksess. Når det attpåtil ble servert brus, ja da ble det fest. Afrikanere vet å verdsette en lunken brus! Med dette var det offisielle programmet over, likevel ble min bedre halvdel overøst med klemmer, takker og en aldri så liten danseoppvisning av kvinnegruppen.

Marion tar en snarvisitt utenfor komfortsonen.

Absolutt siste post på det uoffisielle programmet, og det som antakelig var grunnen til at det kom stadig flere folk gjennom seremonien, var drikking av det lokale bananølet – mbege! Chagga-folket elsker sitt mbege, av grunner jeg ikke er i stand til å forstå, og er det noe de er dyktige til, ja så er det å drikke mbege. Med sine store seremonielle kopper veltet de 40-50 gjenværende gjestene i seg 60 liter motbydelig bananøl på tjue minutter. Beundringsverdig!

Mbege ser ut som sølevann, men smaker faktisk verre.

Marion flankert av sine to uvurderlige arbeidskamerater. Oversetter Masai til venstre, landsbyleder Bernardi til høyre.

Marion har jobbet lange, harde dager i syv måneder. I et land hvor ALT er vanskeligere enn i Norge, og hvor ALT går i snegletempo, har hun klart å reist elleve, relativt sett, moderne hus i en landsby utenfor allfarvei. Ved  hjelp av utrettelig pågangsmot, godt samarbeid lag med lokale krefter, og ikke minst ved hjelp av gavmilde donatorer fra hele verden, har hun gjort noe selv de mest optimistiske trodde skulle bli vanskelig. Hun har forandret livet til det bedre for elleve familier, i Shimbwe, i Tanzania. Jeg er imponert, og stolt på hennes vegne. 

Eneste negative med dette prosjektet er at hun nå sier hun ikke vil hjem igjen…

Sjefen sjøl feiret med en velfortjent slurk mbege!

Arne
31.mars

PS skal bli litt flinkere til å oppdatere bloggen i april.

Mitt første maraton!

Massemønstring, heiagjenger, kenyanere, Kilimanjaro, motbakker, løpske griser, Veggen og Jörgen Brink. Dette er alle ord og vendinger som må brukes om jeg skal kunne gi en korrekt beskrivelse av hvordan min maratondebut gikk for seg.

Søndag 2.mars var det duket for øyeblikket jeg har gruet meg til i lange tider. Kilimanjaro Premium Lager Marathon. 42 kilometer med smerte. Alarmen var satt på 4.30, jeg var våken før den tid. Bacon og speilegg, frokost for mestere! Sammen med en gjeng fra hostellet labbet to spente maratonere (Marion skulle selvfølgelig også løpe) utstyrt med hodelykter til stadion.

 Nydelig utsikt under hele løpet.

Været var fint, ja faktisk ekstraordinært. Kilimanjaro var klar og fin, samtidig som det var overskyet der vi løp. En kombinasjon jeg ikke har sett her tidligere. Utsikten var altså bra. Arrangementmessig virket alt å være glitrende utført. Ryddig stadion, mange drikkestasjoner, bra merking, alt var på stell. Løypen derimot var ikke heeeelt etter min smak. Som høydeprofilen viser er første 20km perfekte, før det drar seg til med ti kilometer mer eller mindre sammenhengende motbakke. Siste milen er stort sett nedover. Planen min var å gå for en tid på tre og en halv time. Dermed måtte jeg løpe litt fortere første to mil, så jeg hadde litt å gå på i motbakkene. Så skulle jeg bare rulle lekende lett ned til stadion. Aldri har jeg vel hatt et mer idiotisk løpsopplegg…

Det var et jævla fjell vi skulle over...

Allerede etter et par kilometer kjente jeg at beinene ikke var spesielt ivrige på noen topptid, men med et strikt tidsskjema i bakhodet var det ikke snakk om å roe ned. Her skulle det løpes! På drikkestasjonene rev jeg med en liten kopp med vann som jeg stort sett sølte på singleten. Her burde det kanskje begynt å ringe noen bjeller, men neida… Rundt om løypen stod det folk og heiet overalt og det var ingenting å utsette på stemningen. Nå var de kanskje litt mer interessert i kenyanerne som kom først, men jeg fikk da noen klapp og tilrop jeg også. Etter om lag åtte kilometer møtte vi teten, total gåsehud. Fyyy flate som de beste løper! Jeg vet ikke vinnertiden, men det sies å ha vært 2.15.

Med ståltro på egen form fortsatte jeg i et flott tempo. Første halvdel ble unnagjort på litt i overkant av 1.40, noe som ville gitt en flott tid. Men så startet problemene. Først og fremst ble det motbakker. Jeg liker ikke motbakker. Etter 23-24 kilometer dukket et nytt problem opp. Jeg skulle markere territorium i buskene i veikanten, og det som kom ut var (jeg beklager detaljene) brunere enn den jevne avføring. Et relativt tydelig tegn på dehydreringen var kommet i lengste laget. Etter 28 kilometer gikk jeg på det som på skispråket kalles en brink (oppkalt etter Jörgen Brinks stafettkollaps i langrenn under VM i Val di Fiemme), eller ”møtte veggen” som maratonløperne kaller det. Kort sagt har kroppen brukt opp alt lagret glykogen, det betyr at man løper kun på fettforbrenning. Når man utøver tungt fysisk arbeid på kun fettforbrenning føler man seg helt jævlig.

Jeg gikk, ja GIKK, mye. Jeg hadde omsider skjønt at jeg måtte drikke mye også, 5-6 kopper vann/cola ved hver stasjon. Krampene meldte seg og jeg følte meg overhodet ikke som noen løper. Ved en anledning hadde jeg bestemt meg for å bryte, like før jeg nødde drikkestasjonen hvor jeg planla å kaste inn håndkleet møtte jeg min reddende engel. Adrian fra Belgia skal få dagens rose. Hans motivasjonstale og selskap var gull verdt. Jeg og Adrian holdt følge fra toppen og et stykke nedover bakkene. Full spiker, gassen i bunn, drøyt 5min/km… Det var på dette stykket vi ble angrepet av en hissig galte. Ja, en gris. Heldigvis klarte eieren å rykke i tauet (elegant knyttet rundt ene bakfoten) tidsnok.

Ved cirka 34km ble jeg overlatt alene. Ikke det at min store helt, Adrian fra Belgia, forlot meg, men jeg fikk et ørlite problem med kramper. I et desperat forsøk på å tøye ut leggen tok det tak 3-4 andre steder samtidig. Jeg har aldri i hele mitt liv kjent meg mer hjelpesløs. Drømmen hadde vært en rullestol som gutten på bildet under.

En deltager fra løpet for handikappede. En slik stol hadde vært deilig siste milen.

Ved hjelp av store mengder cola, en rekke kortere perioder med gåing og motivasjon fra tilskuere nærmet målet seg. Når jeg entret stadion og hele bølingen fra hostellet heiet entusiastisk fra tribunen var smertene (nesten) glemt. 42 195 meter var gjennomført! Tiden ble ingenting å skryte av. Brinkingen på andre halvdel førte til en sluttid på ca. 3.53, med andre ord er det rom for forbedring.

Ikke helt stilrent, men jeg kom meg til mål!

Omtrent førti minutter etter min målgang kom en rosakledd frøken flyvende gjennom maratonporten. På drøye 4.30 fullførte Marion. Stokk stive bein fra 18km og en generelt rimelig dårlig dag førte til at det ble et tungt løp. Likevel var hun som vanlig provoserende høy på pæren etter målgang. ”Overraskende lett å løpe 42 kilometer” og ”like vondt etter 42 som etter 18, så kunne godt løpt en mil til” var blant de håpløse utsagnene hun kom med etter målgang.

Strålende blid, selv etter 42 kilometer.

Vi er begge enige om at rekordene våre skal forbedres i september, når det er duket for maraton i Trondheim (eller Oslo). Hvordan vi er så skråsikre på at vi skal klare å løpe fortere? Neste gang skal vi trene.

Stinn brakke på Ushirika Stadium når årets store happening gikk av stabelen.

En flott medalje og et flott, dog fysisk smertefullt, minne.

Jeg kunne skrevet hvordan denne lettbeinte kvinnen gjorde det i forhold til Marion, men snill som jeg er, så lar jeg det være.

A
3.mars