Mitt første maraton!

Massemønstring, heiagjenger, kenyanere, Kilimanjaro, motbakker, løpske griser, Veggen og Jörgen Brink. Dette er alle ord og vendinger som må brukes om jeg skal kunne gi en korrekt beskrivelse av hvordan min maratondebut gikk for seg.

Søndag 2.mars var det duket for øyeblikket jeg har gruet meg til i lange tider. Kilimanjaro Premium Lager Marathon. 42 kilometer med smerte. Alarmen var satt på 4.30, jeg var våken før den tid. Bacon og speilegg, frokost for mestere! Sammen med en gjeng fra hostellet labbet to spente maratonere (Marion skulle selvfølgelig også løpe) utstyrt med hodelykter til stadion.

Nydelig utsikt under hele løpet.

Været var fint, ja faktisk ekstraordinært. Kilimanjaro var klar og fin, samtidig som det var overskyet der vi løp. En kombinasjon jeg ikke har sett her tidligere. Utsikten var altså bra. Arrangementmessig virket alt å være glitrende utført. Ryddig stadion, mange drikkestasjoner, bra merking, alt var på stell. Løypen derimot var ikke heeeelt etter min smak. Som høydeprofilen viser er første 20km perfekte, før det drar seg til med ti kilometer mer eller mindre sammenhengende motbakke. Siste milen er stort sett nedover. Planen min var å gå for en tid på tre og en halv time. Dermed måtte jeg løpe litt fortere første to mil, så jeg hadde litt å gå på i motbakkene. Så skulle jeg bare rulle lekende lett ned til stadion. Aldri har jeg vel hatt et mer idiotisk løpsopplegg…

Det var et jævla fjell vi skulle over...

Allerede etter et par kilometer kjente jeg at beinene ikke var spesielt ivrige på noen topptid, men med et strikt tidsskjema i bakhodet var det ikke snakk om å roe ned. Her skulle det løpes! På drikkestasjonene rev jeg med en liten kopp med vann som jeg stort sett sølte på singleten. Her burde det kanskje begynt å ringe noen bjeller, men neida… Rundt om løypen stod det folk og heiet overalt og det var ingenting å utsette på stemningen. Nå var de kanskje litt mer interessert i kenyanerne som kom først, men jeg fikk da noen klapp og tilrop jeg også. Etter om lag åtte kilometer møtte vi teten, total gåsehud. Fyyy flate som de beste løper! Jeg vet ikke vinnertiden, men det sies å ha vært 2.15.

Med ståltro på egen form fortsatte jeg i et flott tempo. Første halvdel ble unnagjort på litt i overkant av 1.40, noe som ville gitt en flott tid. Men så startet problemene. Først og fremst ble det motbakker. Jeg liker ikke motbakker. Etter 23-24 kilometer dukket et nytt problem opp. Jeg skulle markere territorium i buskene i veikanten, og det som kom ut var (jeg beklager detaljene) brunere enn den jevne avføring. Et relativt tydelig tegn på dehydreringen var kommet i lengste laget. Etter 28 kilometer gikk jeg på det som på skispråket kalles en brink (oppkalt etter Jörgen Brinks stafettkollaps i langrenn under VM i Val di Fiemme), eller ”møtte veggen” som maratonløperne kaller det. Kort sagt har kroppen brukt opp alt lagret glykogen, det betyr at man løper kun på fettforbrenning. Når man utøver tungt fysisk arbeid på kun fettforbrenning føler man seg helt jævlig.

Jeg gikk, ja GIKK, mye. Jeg hadde omsider skjønt at jeg måtte drikke mye også, 5-6 kopper vann/cola ved hver stasjon. Krampene meldte seg og jeg følte meg overhodet ikke som noen løper. Ved en anledning hadde jeg bestemt meg for å bryte, like før jeg nødde drikkestasjonen hvor jeg planla å kaste inn håndkleet møtte jeg min reddende engel. Adrian fra Belgia skal få dagens rose. Hans motivasjonstale og selskap var gull verdt. Jeg og Adrian holdt følge fra toppen og et stykke nedover bakkene. Full spiker, gassen i bunn, drøyt 5min/km… Det var på dette stykket vi ble angrepet av en hissig galte. Ja, en gris. Heldigvis klarte eieren å rykke i tauet (elegant knyttet rundt ene bakfoten) tidsnok.

Ved cirka 34km ble jeg overlatt alene. Ikke det at min store helt, Adrian fra Belgia, forlot meg, men jeg fikk et ørlite problem med kramper. I et desperat forsøk på å tøye ut leggen tok det tak 3-4 andre steder samtidig. Jeg har aldri i hele mitt liv kjent meg mer hjelpesløs. Drømmen hadde vært en rullestol som gutten på bildet under.

En deltager fra løpet for handikappede. En slik stol hadde vært deilig siste milen.

Ved hjelp av store mengder cola, en rekke kortere perioder med gåing og motivasjon fra tilskuere nærmet målet seg. Når jeg entret stadion og hele bølingen fra hostellet heiet entusiastisk fra tribunen var smertene (nesten) glemt. 42 195 meter var gjennomført! Tiden ble ingenting å skryte av. Brinkingen på andre halvdel førte til en sluttid på ca. 3.53, med andre ord er det rom for forbedring.

Ikke helt stilrent, men jeg kom meg til mål!

Omtrent førti minutter etter min målgang kom en rosakledd frøken flyvende gjennom maratonporten. På drøye 4.30 fullførte Marion. Stokk stive bein fra 18km og en generelt rimelig dårlig dag førte til at det ble et tungt løp. Likevel var hun som vanlig provoserende høy på pæren etter målgang. ”Overraskende lett å løpe 42 kilometer” og ”like vondt etter 42 som etter 18, så kunne godt løpt en mil til” var blant de håpløse utsagnene hun kom med etter målgang.

Strålende blid, selv etter 42 kilometer.

Vi er begge enige om at rekordene våre skal forbedres i september, når det er duket for maraton i Trondheim (eller Oslo). Hvordan vi er så skråsikre på at vi skal klare å løpe fortere? Neste gang skal vi trene.