5895 meter over havet - Kilimanjaro!

Tirsdag syvende januar var ti nordmenn klare for en av sine større utfordringer. Vi befant oss ved Machame Gate, en inngangsport til Kilimanjaro National Park. Inngangsporten til Afrikas tak, vulkanen Kilimanjaro som ruver flere tusen meter over omkringliggende områder. Afrika høyeste fjell og en av "seven summits" (høyeste fjell på hvert kontinent), var altså målet for den "avslappende" ferieturen våre kompanjonger hadde valgt. Det var ingen tvil om at alle var spente, kanskje foruten Marion som visste hva hun gikk til siden hun besteg toppen for et drøyt år siden, og noe nervøse før denne litt uvanlige toppturen.

Ekspedisjonsdeltagerne:
b.f.v: Kari Vagstein, Marius Male, Arne Berg, Leif-Georg Bye, Erik Berg, Vetle Vintervold
f.f.v: Marion Steigedal, Håkon Kvam, Stein Ola Lund, Ingeborg Berg

Første dag gikk vi fra Machame Gate til Machame camp. 12 kilometer rolig labbing og, vips, så var vi oppe på cirka 2800 meter over havet. Høyere enn Galdhøpiggen og med det en solid personlig rekord for flesteparten i følget. Stemingen var upåklagelig, motivasjonen høy og alle var fortsatt ved godt mot. Ikke minst var vi alle imponerte over porterne (vi hadde cirka tre hver) som hadde løpt oppover og satt opp telt, ordnet mat og gjort alt klart for oss turistene.

Eget mattelt med treretters (om man regner det obligatoriske popcornet som en forrett) middag er ikke dårlig når man er "i mårken".

Dag to gikk også i tregt tempo, eller polepole som det heter på kiswahili. Det er det det handler om, om man ønsker å unngå høydesyke. Gå sakte, drikke mye. Leif-Georg satte en imponerende rekord denne dagen, da han markerte territorium 13 ganger på fem timers marsj. Slå den! I krabbegir ankom vi Shira Camp, oppkalt etter én av de tre vulkanene som utgjør Kilimanjaro-massivet, på 3800 meter over havet. På en slik høyde begynner man å merke mangelen på oksygen, noe flere fikk erfare når de småjogget til toalettet. Syre!

Det høres kanskje litt kjedelig ut å gå korte etapper i skilpaddetempo, men man kommer fort inn i rytmen. Opp senest klokken seks, i seng før åtte. Gå. Drikke. Gå. Spise. Gå. Drikke. Gå. Med allsang, vitser og mer eller mindre gode historier gikk tiden fortere enn man skulle tro.

På tredje dag var det omsider på tide å kjenne skikkelig på høyden. Stien gikk fra Shira Camp opp til Lava Tower på cirka 4600 m.o.h. før vi labbet ned til Barrance på knappe 4000. Det var på denne etappen vi begynte å møte motstand i form av høydesyke. Flere fikk mindre symptomer på høydesyke, en gjennomgikk en real tarmtømming mens jeg selv satte en bunnsolid norgesrekord i hodepine. Ja, faktisk hadde nok hodepinen kvalifisert til en plass i Guiness rekordbok, men nå er det ikke helt min stil å syte over slikt småtteri. På Lava Tower trosset jeg de vanvittige smertene kroppen ble utsatt for og klatret til toppen av lavatårnet, en steinkoloss som ruver 100 meter over området rundt. Stein Ola og Marion var også med på denne avstikkeren, en avstikker som i ettertid står frem som et av høydepunktene på turen. Går du Machame-ruten MÅ du ta denne ekstraturen!

To fornøyde tindebestigere.

På fjerde dag våknet vi til triste nyheter. Ekspedisjonsdeltager Kvam måtte kaste inn håndkleet. Magen var lite samarbeidsvillig og å fortsette turen ville vært pur idioti og kunne gitt alvorlige følger. Heldigvis valgte Håkon å overse guidens råd om å gå videre. En klok avgjørelse, men den satte sitt preg på dagsetappen i form av lunken stemning. At flere andre også begynte å slite litt gjorde også sitt. Høyden gjorde at de i litt mer moderat fysisk form valgte et roligere tempo enn de aller sprekeste. På tross av sykdom, utslitthet og misnøye kom vi oss opp legendariske Barranco Wall (en snirklete sti hvor man opptill flere plasser må hjelpe til med armene for å komme seg opp) og helt frem til base camp - Barafu på 4600 m.o.h. Frem klokken fire, middag klokken seks og beskjed om at vi ville bli vekket klokken ti. Det var klart for toppstøtet

Guiden Antipasi loset gruppen mer eller mindre trygt frem til Barafu camp.

Klokken er 23.00 på fjerde dag. Vi har sovet fire timer. En helt særegen stemning råder. Vi er åtte spente ekspedisjonsdeltagere (Vetle har valgt å ikke prøve på grunn av kraftig høydesyke), som gjør oss klar for siste kraftanstrengelse. Med et tempo som ville fått skilpadder til å le, tusser vi ivei i mørket. Med tredve korte skritt i minuttet skulle man tro det var overkommelig, men luften er såpass tynn at det likevell pustes tungt. Litt for tungt for en forkjølt Erik. Han snur etter en og en halv time. Syv personer, som snart deler seg i flere grupper. Jeg går i front sammen med Marion, Stein Olav og Marius.

Før høydesyken slo til for fullt.

Mørkt. Kaldt. Tungt. Ser på hælene til personen foran. Puster, inn, ut, inn, ut. Uten dype innpust kommer hodepinen og kvalmen momentant. Eneste lys er lyskjeglen fra hodelykten. Høyre fot frem. Pust inn. Venstre fot frem. Pust ut. Hvorfor gjør jeg dette? Hva gjør at jeg med viten og vilje stadig tar nye steg som jeg VET fører meg mot mer høydesyke?

I halv seks-tiden, etter drøye seks timer monoton gåing og pusting oppover fjellveggen, får jeg første smak av belønning. Vi ser hodelykter fra folk som går Marangu-ruten. Vi nærmer oss kraterkanten! Kvart på seks ankommer kvartetten Stella Point. Vi er oppe på toppen av krateret! Det er fortsatt en liten times gåtur til høyeste punkt, men nå VET vi at vi klarer det. Selv om kroppen er sliten og hodet er tomt, så føles det godt. Halv syv står vi på Uhuru Peak. Afrikas høyeste topp. I øst, over nabotoppen Mawenzi har vi utsikt til en nydelig soloppgang. I vest ser vi lillesøster Mount Meru. Foran oss ser vi det grønne skiltet som viser at vi har nådd toppen. Det føles godt, selv om man er sliten, trøtt og lei. Litt som å komme i mål etter en 5-mil på ski. Man føler lettelse, men orker ikke juble.

Marius, undertegnede, Stein Ola og Marion på 5895 meter over havet.

På vei ned møter vi først Kari som har havnet i et lite vakum. En irriterende frisk og opplagt Stein Ola blir med til toppen en gang til, høy på adrenalin løper han som en vårkåt kalv over snøen. Vi tre andre fortsetter nedover. Lengre ned i lien når vi igjen Ingeborg. Hun nådde Stella Point. Godt jobbet og et bevis på at man behøver ikke være i superform for å gå Kilimanjaro, bare man er sta nok. I ni-tiden kommer vi ned til Barafu. Får høre at Leif-Georg trosset gjenstridig neseblod og gryende lungeødem i kampen mot Kili. Han ofret blod, svette og tårer. Belønningen var å nå Stella Point, et bevis på at man har overvunnet høyden og nådd Afrikas tak. Vi tok oss en fortjent pust i bakken før det ble brunch og videre marsj nedover fjellet. Alle ivrige etter å komme i mer oksygenrik luft, vel, foruten Stein Ola som gjerne ville ta en tur til på toppen. Respekt!

42 personer (seks guider, tre kokker og 32 bærere) hadde vi til å hjelpe oss, ti turister, til toppen. Dette er heltene på Kilimanjaro.

For fem år siden oppholdt jeg meg i Moshi i drøye tre måneder. Jeg hadde ikke penger til å bestige det fordømte fjellet som stod og gliste til meg hver dag. Dette opplevdes utrolig irriterende, og siden den gang har ikke jeg og Kili vært særlig gode venner. Nå, fem år senere, har jeg endelig gjort det. Jeg har vært på toppen av Kilimanjaro og kan slå meg til ro med at jeg aldri mer behøver å gjøre en slik tur igjen.

Takk til mine ni turkompiser, 42 hjelpere og Kilimanjaro for en uforglemmelig tur.

A
18.jan

PS vi brukte selskapet African Scenic Safaris (http://www.africanscenicsafaris.com/), om noen ønsker råd/tips/hjelp i forbindelse med safari eller Kilimanjaro-tur er jeg behjelpelig.

Klar for Kilimanjaro - til toppen eller døden!

På fredag kom de fleste av Klabblaget som utgjør ekspedisjonen Ingen Genser avd Kilimanjaro. Etter en real rotbløyte, en dag ved bassengkanten og i dag hektiske forberedelser er nå alt klappet og klart for et av årets store høydepunkt. Riktignok ikke helt uten forviklinger. Den selverklærte reiselederen (undertegnede) hadde gitt beskjed om at det var null problem å ta ut tanzanianske shillings i minibankene her. Det den selverklærte reiselederen IKKE hadde tenkt på var at hele Kilimanjaro-regionen valfarter inn til Moshi for å ta ut penger for å betale skoleavgiftene i disse dager. Resultat: tomme minibanker. At Visa-kort også har en sperre på maks 10.000kr per uke var noe som kom litt bardust på oss... Så, i dag, dagen før den store dagen, har det løpt ti svette, og etter hvert noe irriterte, nordmenn på jakt etter minibanker med penger. Det tar tid å skaffe til veie den nette sum av 25.000.000 (ja, det koster 25mill totalt for ti mann). Men alt ordnet seg, og når enden er god er allting godt.

I dag var det også tid for briefing. Fikk møte guiden, Antipas, som også var med oss opp Mt.Meru, samt to stykker fra firmaet African Scenic som fortalte alt om hva man bør pakke, hvordan man best unngår høydesyke og andre kjekke tips. Det så ut til at følget på ti var noe nervøs, men fattet. Snacks er kjøpt inn, siste nødvendige ustyr er innleid og dunjakkene er pakket ned. Vi er klare, og det er bred enighet om at mottoet "toppen eller døden" er det som gjelder. På lørdag skal vi forhåpentligvis nå toppen til soloppgang, og på søndag er vi tilbake til Moshi.

Jeg lover et fyldig referat fra hele turen, og ønsker meg selv, og resten av reisefølget, lykke til.

Til toppen eller døden!

A
6.jan

En ny venn, og nyttårsaften, på Seychellene

Jeg har alltid vært en landkrabbe som trives best med fast grunn under føttene. Havet har jeg alltid sett på som noe stort, fremmed og ikke minst skummelt. Derfor har jeg, klokelig nok, holdt meg på trygg avstand fra dette store, blå naturelementet. Da virker det kanskje rart at jeg drar på juleferie til Seychellene, en gruppe små øyer midt i det Indiske hav hvor hovedattraksjonen er dykking, snorkling og surfing. Jeg er heller ikke spesielt begeistret for saltvann (jeg lekker når jeg svømmer, og saltvann smaker jo helt jævlig), sand eller soling. Denne forutinntatte og ubegrunnede skepsisen og frykten for havet har fått seg en knekk etter at jeg har prøvd ut snorkling i julen.

Marion klar for snorkling.

Ved hjelp av dykkermaske og snorkel har en helt ny verden åpnet seg. Når man først klarer å slappe av og puste rolig og behersket gjennom snorkelen starter en helt fantastisk, og for meg tidligere ukjent, naturopplevelse. Der man på landjorden må yte for å komme tett på naturen, og i de fleste tilfeller må være både slu og sleip for å komme tett innpå dyr, er det her bare å legge hodet i vann så ser man rett inn i et akvarium. Mellom tang og koraller er det et yrende liv. Gule, blå, rosa og grønne fisker i alle former og fasonger svømmer rundt. De ser ikke på mennesket som noen trussel og er derfor både rolige og nysgjerrige når man kommer sigende gjennom vannet. Det eneste man hører er sin egen pust gjennom snorkelen og det eneste man behøver å konsentrere seg om er å se. Se på fiskene. Se på plantene. Se på fargene. Nyte. Jeg og havet har blitt venner.

 

Første del av nyttårsaften ble feiret ved Port Launy (uttales forøvrig Po-li-ni...)

 

Jeg og min nye venn, havet.

Snorkling er vel og bra, men noen ganger må man opp for å trekke frisk luft. Et slikt pusterom kom på nyttårsaften. Vanligvis forbinder jeg nyttårsaften med frysing, fyll, hasardiøse rakettoppskytinger og en dundrende hodepine dagen derpå. I år ble nyttårsaften, som så mye annet, veldig annerledes.  I vår fantastiske leiebil, en Hyundai i10, en bil med så liten motor at den er skyldig hestekrefter, gikk turen i et bedagelig tempo inn til hovedstaden. Endelig fikk vi se hvordan byen pyntet av Gjertrud Sand tok seg ut i mørket. Blinkende lys, girlandere, plastikktrær. Man var tidvis usikker på om man befant seg på en luguber strippeklubb (bare et bilde, jeg har naturligvis aldri vært på slikt) eller i en by. Etter middag og en kort byvandring, hvor vi fikk sett nok blinkende lys for et helt liv, tok vi turen til torget, eller hva det nå var. Offentlig fest, midt i byen!

Hovedgaten, behørig pyntet.

Rundt om på gatene vaset det folk med glass med voksenbrus i, og det var altså rundt denne store åpne plassen alle sirklet. En av de mest absurde offentlige tilstelninger jeg har sett. Det var som en plattfest, med folk fra 14-60 som drakk seg gode og blide. Det var som en festivalcamp, familier satte seg ned med kjølebag og mat for å korte ventetiden.Det var som et julemarked, slag av grillmat, drikke samt boder med billige suvenirer. Det var en konsertarena, hete lokale rytmer strømmet fra en scene i en ende av området.

Konsertarenaen.

Og folket, folket var en attraksjon i seg selv. På Seychellene er det helt akseptabelt å la bleiebarn løpe rundt på offentlige fester. En annen ”severdighet” er klærne. Det skal være tettsittende, og det skal være kort. Om du er fem eller femti, om du er liten eller av det mer fyldige slaget, har overhodet ingenting å si. Kort og tettsittende der altså.

Når klokken slo 12, og vi gikk over til 2014 hadde vi forhåpninger om et solid fyrverkeri. Personlig er jeg veldig glad i fyrverkeri, så lenge jeg slipper å tenne på selv, men ble noe skuffet. To bengallys, tre signallys og et par knallskudd var beholdningen. Ikke så spektakulært, men helt klart smartere enn å blåse bort sparepengene på raketter. Grunnet vår edruelighet kunne vi avslutte kvelden like etter midnatt, noe som føltes både godt og befriende. Etter 40 minutter på de smale svingete veiene, og venstrekjøring selvfølgelig, kunne vi ta kveld. Et flott år var over.

Nytt år, nye muligheter.

2.januar

Arne