Jeg har alltid vært en landkrabbe som trives best med fast
grunn under føttene. Havet har jeg alltid sett på som noe stort, fremmed og
ikke minst skummelt. Derfor har jeg, klokelig nok, holdt meg på trygg avstand
fra dette store, blå naturelementet. Da virker det kanskje rart at jeg drar på
juleferie til Seychellene, en gruppe små øyer midt i det Indiske hav hvor
hovedattraksjonen er dykking, snorkling og surfing. Jeg er heller ikke spesielt
begeistret for saltvann (jeg lekker når jeg svømmer, og saltvann smaker jo helt
jævlig), sand eller soling. Denne forutinntatte og ubegrunnede skepsisen og
frykten for havet har fått seg en knekk etter at jeg har prøvd ut snorkling i
julen.
Marion klar for snorkling.
Ved hjelp av dykkermaske og snorkel har en helt ny verden åpnet seg. Når man først klarer å slappe av og puste rolig og behersket gjennom snorkelen starter en helt fantastisk, og for meg tidligere ukjent, naturopplevelse. Der man på landjorden må yte for å komme tett på naturen, og i de fleste tilfeller må være både slu og sleip for å komme tett innpå dyr, er det her bare å legge hodet i vann så ser man rett inn i et akvarium. Mellom tang og koraller er det et yrende liv. Gule, blå, rosa og grønne fisker i alle former og fasonger svømmer rundt. De ser ikke på mennesket som noen trussel og er derfor både rolige og nysgjerrige når man kommer sigende gjennom vannet. Det eneste man hører er sin egen pust gjennom snorkelen og det eneste man behøver å konsentrere seg om er å se. Se på fiskene. Se på plantene. Se på fargene. Nyte. Jeg og havet har blitt venner.
Første del av nyttårsaften ble feiret ved Port Launy (uttales forøvrig Po-li-ni...)
Jeg og min nye venn, havet.
Snorkling er vel og bra, men noen ganger må man opp for å trekke frisk luft. Et slikt pusterom kom på nyttårsaften. Vanligvis forbinder jeg nyttårsaften med frysing, fyll, hasardiøse rakettoppskytinger og en dundrende hodepine dagen derpå. I år ble nyttårsaften, som så mye annet, veldig annerledes. I vår fantastiske leiebil, en Hyundai i10, en bil med så liten motor at den er skyldig hestekrefter, gikk turen i et bedagelig tempo inn til hovedstaden. Endelig fikk vi se hvordan byen pyntet av Gjertrud Sand tok seg ut i mørket. Blinkende lys, girlandere, plastikktrær. Man var tidvis usikker på om man befant seg på en luguber strippeklubb (bare et bilde, jeg har naturligvis aldri vært på slikt) eller i en by. Etter middag og en kort byvandring, hvor vi fikk sett nok blinkende lys for et helt liv, tok vi turen til torget, eller hva det nå var. Offentlig fest, midt i byen!
Hovedgaten, behørig pyntet.
Konsertarenaen.
Og
folket, folket var en attraksjon i seg selv. På Seychellene er det helt
akseptabelt å la bleiebarn løpe rundt på offentlige fester. En annen ”severdighet”
er klærne. Det skal være tettsittende, og det skal være kort. Om du er fem
eller femti, om du er liten eller av det mer fyldige slaget, har overhodet
ingenting å si. Kort og tettsittende der altså.
Når
klokken slo 12, og vi gikk over til 2014 hadde vi forhåpninger om et solid
fyrverkeri. Personlig er jeg veldig glad i fyrverkeri, så lenge jeg slipper å
tenne på selv, men ble noe skuffet. To bengallys, tre signallys og et par
knallskudd var beholdningen. Ikke så spektakulært, men helt klart smartere enn
å blåse bort sparepengene på raketter. Grunnet vår edruelighet kunne vi
avslutte kvelden like etter midnatt, noe som føltes både godt og befriende.
Etter 40 minutter på de smale svingete veiene, og venstrekjøring selvfølgelig,
kunne vi ta kveld. Et flott år var over.
Nytt år, nye muligheter.
2.januar
Arne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar