Julehilsen fra Seychellene

Nå har vi hatt to dager på Seychellene. En tur inn til hovedstaden i går, og en gåtur i nærområdet i dag, for å gjøre oss litt kjent i dette lille annerledeslandet. Det føles ikke som man er i Afrika når man er på Seychellene, noe som har naturlige grunner. Europeerne var de første som bosatte seg her, for fem hundre år siden. På disse århundrene har øyene, og folket, blitt påvirket både av europeiske overhoder, asiatiske handelsmenn og afrikanske slaver. Landet har vært uavhengig siden 1976, og lokalbefolkningen har klart å holde hjulene i gang. Det er på ingen måte noe U-land vi snakker om, de knapt 90.000 innbyggerne har en levestandard som ingen andre afrikanske land kan matche, selv en rekke europeiske stater må se seg slått av dette idylliske sydhavslandet.

Forskjellen fra Moshi og Tanzania er slående på så mange måter. Her er det ingen som prøver å prakke på deg dårlige suvenirer hvor enn du snur deg. De er også behagelig innesluttet, så man slipper å lire av seg de samme evinnelige høflighetsfrasene til gud og hvermansen. Bekledningen er også svært forskjellig fra hva vi er vant til i Moshi. Der kler man seg i henhold til religion, her bruker man hodet og kler seg etter vær og klima. Behagelig!

I går, på lille julaften, dro vi inn til hovedstaden. Da bagen med badeklær befant seg på ukjent sted, sannsynligvis i Nairobi, var badeliv uaktuelt. I Norge er vi vant med at det er slabbedaskene og desperate menn som gjør unna julehandelen i siste liten. Her gjør ALLE det, virker det som. Likevel var det null tegn til stress, noe jeg går ut i fra kommer fra den bedagelige afrikanske delen av kulturen. Hovedstaden Victoria, som for øvrig er verdens minste hovedstad, var tettpakket med folk, julesalg, boder, markeder og julepynt. MYE julepynt. Man skulle tro det var Gjertrud Sand som stod for pyntingen i Victoria, oppblåsbare gigantnisser, glorete plastikktrær og en helt vanvittig mengde girlandere og lysordninger.

Verdens skjeveste juletre. Et ekte tre som er en krysning mellom bjørk og gran, i følge biolog Arne.

Et av de mer kunstige treene i Victoria, typisk seychellisk julepynt ser det ut til.

Marion holder nissen i tømmene.

I dag, på selveste julaften, gikk vi en tur i nærområdet. Primærmålet var å komme seg på en fjelltopp for å roe fjellabstinensene til fruen, men på grunn av manglende stier og tett jungel fikk hun nøye seg med å traske på de fascinerende veiene her. Det minner litt om vestlandet, smalt og svingete, bare at det er mye, mye brattere her. Stigninger på drøye 20 %, på veier av brostein, må være en drøm, eller mareritt(?), for enhver sykkelentusiast. Det må være helt skrekkelig å kjøre her vinters tid, når det speker på.  Husene ligger spredt rundt over alt inne i den tropiske regnskogen, knyttet sammen med de nevnte veiene som lager en labyrint av turmuligheter. Været har ikke vært på vår side så langt, overskyet og litt yr. Heldigvis er det ingen av oss som liker hverken strand eller hav, så ingen gråter over akkurat det.

 Sjefen i kjent stil. Her er det bare å henge seg på.

En frodig, grønn og ikke minst BRATT (ja, bildet lyver) vei.

Oversiktsbilde over vår nærmeste "by" og strand - Anse Royale.

Marion fikk i ettermiddag bagasjen levert på døren, og det ble behørig feiret med smågodtet som ankom noe forsinket. Samtidig fikk hun sett Flåklypa Grand Prix for første gang, enkelte juletradisjoner er tross alt helt all right å ha fått med seg. Straks er det klart for årets julekveldsmiddag, ”båttåsup”, og deretter venter begges første jul hjemmefra. Den skal NYTES!

God jul, som dåkk si!
Hilsen Marion og Arne

Heri ya krismasi!

Eller god jul, som vi sier på norsk. Manager med frue har tatt juleferie. Etter noen dager med full aktivitet ved hostellet er omsider alt "rent og pent", inventar malt, reperasjoner utført og de ansatte har blitt sendt hjem for to ukers velfortjent ferie. Det tar tid når alt skal gjøres for hånd eller med svært enkle hjelpemidler, men når alle mann alle tar i et tak, ja selv undertegnede bidro til en viss grad, så kommer man til mål. 2013 ble avsluttet med en felles lunsj for alle ansatte, før julegratialet ble delt ut til stormende jubel.

Tidkrevende arbeid, men med kaldt vann og nok vaskemiddel blir det, om ikke annet, mindre møkkete.

For min del er et studiesemester over. Kan ikke klage over lesesalen min. 30 grader og stabilt pent vær er bedre enn nitriste høst-Trondheim skulle jeg mene. Så får jeg si på karakterene om det har fungert så godt som jeg håper. Marion derimot, har nok hatt en litt tøffere oppgave. Forskning i Shimbwe gjør seg ikke selv, men nå er snart grovarbeidet unnagjort, og da står bare den morsomste delen igjen. Og da vil hun få hjelp av meg også, noe som vil gjøre det hele enda mer morsomt og fantastisk.

De siste par ukene har hostellet gått fra å ha over 25 innbyggere til å nå over jul ha kun syv. De fem andre benytter anledningen til safari og Kilimanjaro, mens manageren og mini-manageren har tatt turen til Seychellene. I går feiret vi gjenværende på hostellet siste kveld sammen i 2013 med en flott grillaften. Et verdig punktum for et flott år.

Ze varter opp med bønner i bacon. Lina og Marion er stumme av begeistring.

I dag fløy vi altså til Seychellene. Bortsett fra at halve bagasjen mangler og leiligheten er en smule mindre enn vi hadde forventet ser ting ut til å gå bra. Det lokale ølet smaker bra og Marion er begeistret for å kunne lage mat igjen. Det betyr øl til meg, og kjøkkentjeneste for henne. Bedre kan man vel ikke ha det? Videre rapport og bilder om livet ved Anse Royale kommer nok i løpet av julen.

 

 Mine fantastiske kollegaer, klare som egg for juleferie.

Heri ya krismasi!

Arne

22.des

Jeg fikk være med Marion til Shimbwe

Denne uken har jeg feiret den velfortjente(?) juleferien med å være med Marion til Shimbwe et par dager. Jeg har naturligvis hørt mye om hvordan arbeidsdagene er der oppe ved foten av Kilimanjaro, men foretrekker å se og oppleve med egne øyne. Derfor ble jeg med de to siste dagene hun foretok undersøkelsen i landsbyen Sia. Sia, sier du, og lurer på hva dette er. Vel, da bruker jeg Marions eminente bilde for å forklare. Et lite stykke utenfor, og ovenfor Moshi, ligger kommunen Uru. Den kan sammenlignes med Meldal kommune. I Uru ligger det mange mindre landsbyer, og vi kan sammenligne Shimbwe med Å. Shimbwe igjen er inndelt i mindre grender, Sia kan for eksempel representere Grutagrenda. Så, vi befant oss i Sia-grenda i Shimbwe-landsbyen i Uru kommune.

45 minutter bruker skranglekassen av en minibuss. På smale, gjørmete veier sklir den sakte, men sikkert oppover fjellsiden. Ved annkomst Shimbwe måtte vi vente på oversetteren, Masai. En mann jeg har hørt mye om, og som jeg falt pladask for. Klassisk bestefartype, med kjappe replikker og glimt i øyet, som kunne fortelle om alt jeg spurte om og lurte på. Bare på to dager lærte jeg mer om livet i en afrikansk landsby enn hva enhver lærebok kunne lært meg. Alt fra hvordan grillkull fremstilles (de bruker fortsatt en tradisjonell kullgrop), hvor mye tanzanianske kyr gir (1-2 liter om dagen) til hvordan murstein av gjørme og sand lages. Meget interessant å se de store forskjellene på livet i byen Moshi og i landsbyen Shimbwe. Samtidig får man også se mange skjebner som ikke er så idylliske. Bestemoren som ikke kunne betale skolepenger for barnebarnene, helt til skolen lekte inkassobyrå og tok med seg den ene geiten hennes, det nyetablerte paret som delte hus med en ku og bananøl-barene som skor seg på alkoholikere. Det er en tøff jobb hun har begitt seg ut på, Sjefen. Både fysisk og psykisk. Smale, sleipe stier som slynger seg opp og ned de stupbratte dalene, og stadig nye opplevelser med personer som lever godt under fattigdomsgrensen.

Etter jul er planen at vi, jeg skal bistå etter beste evne, setter i gang arbeidet med å hjelpe noen av de mange med litt støtte. Men det er på ingen måte slik at vi planlegger å kaste penger i hytt og vær. Grundig research og en lang utvelgesesprosess skal ligge i grunn, slik at pengene dere har gitt skal gå til de som trenger det mest, og på en fornuftig måte. Det skal bli moro å bidra til at folket i vakre, grønne og frodige Shimbwe får velfortjent bistand!

Uansett hvor du drar i Afrika vil du finne en fotballbane. Det gjør ingenting om det er litt nedover her, litt oppover der og litt smalt på ene enden.

Forsker Steigedal til tjeneste! Fra høyre: Masai, oversetteren, Marion, Benifasi (landsbyleder), intervjuobjekt og gammel mann som selger bønneplantingshakker.

Opp og ned og opp og ned på bratte, sleipe og gjørmete stier.

A
15.12

Endelig hjemme igjen!

Ja, jeg anser Moshi for å være mitt hjem for tiden. Ikke hjem hjem, for det er selvfølgelig Segard å Re, men hjem. Før hjemreisen drømte jeg om lange skiturer i perfekte løyper, litt rådyrjakt og rett og slett bare lade batteriene mens jeg så på den vakre snødekte naturen. Det jeg fikk i gave fra værgudene var regn, slaps, sludd, vind og BARE dritt og møkk. Vel, det kom 30cm snø siste dagen, så jeg og sjøla hadde en fin biltur gjennom Sæterdalen på vei til toget om ikke annet. Etter ti dager med møkkavær, sosialisering med mine favoritter og en liten eksamen (avlagt i mekanikernes høyborg - Yrken, noe som føltes veldig rart), var jeg veldig klar for å dra hjem, til Moshi og Hostel Hoff.

Det eneste bildet jeg tok i Norge. Eksamen i "skuleretta samfunnsfag: Politikk og demokrati, kontinuitet og vendepunkt". Dynamitt!

En ting som føltes litt uvant når jeg var hjemme var at "alle" visste hva jeg har drevet med. Litt uvant å utlevere seg slik på en blogg, men jeg behøver i det minste ikke å fortelle akkurat det samme til alle jeg møter. Og det er jo veldig hyggelig at folk følger med! Forøvrig har min bedre halvdel fått mye oppmerksomhet, noe som er utrolig tøft. Hele prosjektet har slått an bedre enn vi turte håpe på! Jeg blir glad, og ganske stolt, over hva Marion har fått til så langt. Så skal vi begge gjøre vårt beste for å gjennomføre med stil. Siden jeg nå har fri fra studiene, og etter jul kun studerer for halv maskin, vil jeg bidra etter beste evne. Forhåpentligvis får jeg være med til Shimbwe allerede i morgen for å sondere terrenget. Det kommer garantert en blogg om mine inntrykk fra det besøket, og naturligvis også løpende oppdateringer på fremdriften for prosjektet.

Jeg hadde med masse etterspurte godsaker fra Norge, men ble "degradert fra trebokk te smærbokk" etter denne bremyktfadesen. Ipad-ladere skal helst IKKE bade i smør, fikk jeg høre.

Norge kan være fint, men det er jaggu ikke så verst her heller. Jeg brukte imponerende kort tid på å bli solbrent etter hjemkomsten.

Solbrent hilsen
Arne
9/12

Marion gives you the opportunity to give the most important Christmas gift!

As the owner of the blog has gone home to freeze in cold Norway, take his exams and enjoy meatballs, I (Marion) have taken over ownership of this blog and his laptop. And I will take this opportunity to tell you more about what I’m doing here in Tanzania.

So far, you have only seen what I do on weekends, but it is, after all, what I do every day during the week that really matters. So now’s the time for us to take a sneak peek at what my week consist of.

--

During the first four weeks that I was here, I volunteered at an orphanage. But I soon realized that I couldn’t be here for up to eight months, and while playing with cute little kids was fun, I was not making any difference.

I wanted to make a difference! Not only here and now but also in the long term. Am I too ambitious? Possibly. But this is a chance I’m willing to take.

So now, I’m making good progress with a project that is totally different from what the others here at Hostel Hoff are doing.

My new project stands pretty much on it’s own. I am part of a women’s group called “Minjeni Women Group”. The group works for the benefit of women and children in a small and very poor village called Shimbwe. Minjeni aims to promote health and education, and reduce poverty among the villagers.

My first encounter with Minjeni Women Group was on their weekly “business meeting” a couple of months ago. And I soon realized that here, I’m not going to get tasks handed to me in my lap, as we often are used to on a new job back home in Norway. It was all very different.

The organization and administration was rather scattered, and no matter what I proposed they would always reply with excitement, “oh Mariam, you are very good! God bless you. Three bigi claps!” (*claps three times in unison*)

With not much guidance, the question was, what should I do?

What can I do to actually be of help to these poor villagers? I had many ideas: taking HIV / AIDS tests, diabetic tests, malaria test etc. But these are things that involved blood, which is not exactly my strength. I eventually decided to do something for the kids.

And the only way to reach all the children, was simply to visit every single home in Shimbwe with children between the ages of 0-18. I created a questionnaire to survey the families on matters concerning health, home, school and family, and was ready to visit the approximately 1,200 children living in Shimbwe.

Over the past three weeks on the project, I’ve visited 163 families and just under 500 children.

Just riding the ‘dala dala’ (Tanzania’s public transport) to this village is a story in itself. And after a long, long time, hiking up steeper than steep slops, we arrive at the village of Shimbwe, located in the lush rainforest at the foot of Kilimanjaro.

The conditions up here are so primitive that I don’t even know where to begin. They have only one road on which they can drive, and the majority of the village houses are situated along narrow paths that wind their way back and forth, up and down the dense rainforest.

Their houses are made of sticks and mud, with no floors. Many of them do not have beds, and the roofs are made of metal sheets filled with holes. This means that they often sleep on wet and sticky mud during the rainy season.

Their kitchen consists of an open fire and most families have only one or two meals each day. Many of the families have a separate building that is a combination of a kitchen and barn. However, in some cases the families and the animals are all under one roof with the smoke from the fire.

 I wonder how they cook the Christmas turkey in this kitchen?

The locals laugh and find it very embarrassing to let the mzungu (tanzanian term for white person) use their toilet.

A very rare sight - this family is very lucky to have a separate place to shower.

To conduct these surveys, I have with me the head of the village. He, like most others here, does not speak much English, which is why I also have with me a translator. This translator of mine is a grown man who goes by the nickname “Masai” - he is the village’s tallest man. With his long, thin legs, worn dress pants, and the gait of a lanky man, he reminds me of my grandfather, Kåre. His English language abilities are perhaps similar to that of a 6-grader. That, combined with my rusty Norwegian-English is often the cause of much frustration, at which point I usually either count to ten or swear in Norwegian, and then resign to the reality that I’m never going to get all the details I need.

Masai impresses me with his fast pace, uncharacteristic of an African!

Despite suffering extreme poverty, these villagers are incredibly hospitable. And it’s often heartbreaking and difficult for me to accept their warm hospitality knowing that they often have to go to bed hungry. But it’s also incredibly rude for me to say no, so I don’t quite have a choice.

I also used to be rather picky with food. And I say “used to” because I now eat almost anything (the bulk of which is of course still a typical Norwegian diet).

I have questioned my motives to travel the world and gain new perspectives when they serve me something that resembles a cross between a rotten potato and a stale pickle, and I have to swallow it down with the home-made sour milk that carries an odor that can put an elephant into a coma.

But I think it is exactly in these moments that you begin to see things in new perspectives.

So while you are at home in Norway fussing over half-naked football wives, insanely expensive designer clothes for kids, advent calendars worth thousands of dollars and I’m sitting in Shimbwe squirming over what I get served, there are many in this impoverished village worrying about how they can scrape together enough money for this year’s only meat meal - Christmas dinner.

So what can I do for these children when the surveys are done and the study is completed? That’s a very good question for which I have difficulties answering.

It’s tough having to decide who to help. Preferably, I would like to help everyone. I would like that all the children in Shimbwe had beds to sleep in and didn’t have to go hungry to bed. Ideally, I would like all the families to at least have a proper foundation for their houses, so they don’t have to swim in mud when it rains. But these are all big projects that I have neither the time nor the money to implement.

What I can possibly work on are:

-  Buying glasses for the 10 year old girl who can barely see anything

-  Taking the little boy with umbilical hernia to the hospital to see if he needs to be operated on

-  Taking the girl with cerebral palsy to a clinic with qualified staff so that she can maybe get a wheelchair to move around on, instead of being stuck in a poorly-lit house all day

-  Repairing a sewing machine for the young seamstress so that she has a job to live on

-  Building houses for those who are homeless, or have a house that is crumbling

(Note: These are just examples of things that I’ve seen and can possibly do something about. I have not visited all the families so there will probably be more issues surfacing where I feel something must be done about it. And these may even rank higher on the “priorities list” than those mentioned above.)

The cost of building a house is somewhere between 5,000 - 10,000 Norwegian kroner (€550 - €1,100 / USD 800 - 1,200). I have already encountered 10 families who do not have their own house to live in; they either live with their parents or rent from a neighbor, who may at any time claim back their houses.

Umbilical hernia

The girl with cerebral palsy

A grandmother, her grandchildren and a cow live in this house. A house that provides rather scant shelter during the rainy season.

 A homeless family of four

There are two criteria that will determine what and how much I can do here. One is that I will simply have to rank all the situations that I am touched by in order of what I believe is most pressing. And the other is how much money I have.

And this is where all of you back home in Norway and around the world can help! Nothing is too small, and nothing is too much. The more money I collect, the more I can help.

Visit this website if you want to support my project!
http://www.youcaring.com/other/give-the-most-important-christmas-gift-of-the-year-/112210

My goal is to build at least five houses, in addition to making various other smaller contributions (e.g. glasses, wheelchair, hospital visit). And this means I will need at least 50,000 Norwegian kroner (€5,500 /USD 6,000).

I’m prepared to do all the ground work, however I will need your support so that the job can be completed!

The advantage of giving money to this project instead of the thousands of other charities screaming for help is that you know your contributions will go directly to what they are supposed to, and I promise you will see the results through photographs in a few months!

11/29/2013

Marion