Julehilsen fra Seychellene

Nå har vi hatt to dager på Seychellene. En tur inn til hovedstaden i går, og en gåtur i nærområdet i dag, for å gjøre oss litt kjent i dette lille annerledeslandet. Det føles ikke som man er i Afrika når man er på Seychellene, noe som har naturlige grunner. Europeerne var de første som bosatte seg her, for fem hundre år siden. På disse århundrene har øyene, og folket, blitt påvirket både av europeiske overhoder, asiatiske handelsmenn og afrikanske slaver. Landet har vært uavhengig siden 1976, og lokalbefolkningen har klart å holde hjulene i gang. Det er på ingen måte noe U-land vi snakker om, de knapt 90.000 innbyggerne har en levestandard som ingen andre afrikanske land kan matche, selv en rekke europeiske stater må se seg slått av dette idylliske sydhavslandet.

Forskjellen fra Moshi og Tanzania er slående på så mange måter. Her er det ingen som prøver å prakke på deg dårlige suvenirer hvor enn du snur deg. De er også behagelig innesluttet, så man slipper å lire av seg de samme evinnelige høflighetsfrasene til gud og hvermansen. Bekledningen er også svært forskjellig fra hva vi er vant til i Moshi. Der kler man seg i henhold til religion, her bruker man hodet og kler seg etter vær og klima. Behagelig!

I går, på lille julaften, dro vi inn til hovedstaden. Da bagen med badeklær befant seg på ukjent sted, sannsynligvis i Nairobi, var badeliv uaktuelt. I Norge er vi vant med at det er slabbedaskene og desperate menn som gjør unna julehandelen i siste liten. Her gjør ALLE det, virker det som. Likevel var det null tegn til stress, noe jeg går ut i fra kommer fra den bedagelige afrikanske delen av kulturen. Hovedstaden Victoria, som for øvrig er verdens minste hovedstad, var tettpakket med folk, julesalg, boder, markeder og julepynt. MYE julepynt. Man skulle tro det var Gjertrud Sand som stod for pyntingen i Victoria, oppblåsbare gigantnisser, glorete plastikktrær og en helt vanvittig mengde girlandere og lysordninger.

Verdens skjeveste juletre. Et ekte tre som er en krysning mellom bjørk og gran, i følge biolog Arne.

Et av de mer kunstige treene i Victoria, typisk seychellisk julepynt ser det ut til.

Marion holder nissen i tømmene.

I dag, på selveste julaften, gikk vi en tur i nærområdet. Primærmålet var å komme seg på en fjelltopp for å roe fjellabstinensene til fruen, men på grunn av manglende stier og tett jungel fikk hun nøye seg med å traske på de fascinerende veiene her. Det minner litt om vestlandet, smalt og svingete, bare at det er mye, mye brattere her. Stigninger på drøye 20 %, på veier av brostein, må være en drøm, eller mareritt(?), for enhver sykkelentusiast. Det må være helt skrekkelig å kjøre her vinters tid, når det speker på.  Husene ligger spredt rundt over alt inne i den tropiske regnskogen, knyttet sammen med de nevnte veiene som lager en labyrint av turmuligheter. Været har ikke vært på vår side så langt, overskyet og litt yr. Heldigvis er det ingen av oss som liker hverken strand eller hav, så ingen gråter over akkurat det.

 Sjefen i kjent stil. Her er det bare å henge seg på.

En frodig, grønn og ikke minst BRATT (ja, bildet lyver) vei.

Oversiktsbilde over vår nærmeste "by" og strand - Anse Royale.

Marion fikk i ettermiddag bagasjen levert på døren, og det ble behørig feiret med smågodtet som ankom noe forsinket. Samtidig fikk hun sett Flåklypa Grand Prix for første gang, enkelte juletradisjoner er tross alt helt all right å ha fått med seg. Straks er det klart for årets julekveldsmiddag, ”båttåsup”, og deretter venter begges første jul hjemmefra. Den skal NYTES!

God jul, som dåkk si!
Hilsen Marion og Arne