Påsketur til Unguja, Zanzibar

Skitur på råtten vårsnø, sure appelsiner, smeltet kvikklunsj og lyng i klisteret ble i år byttet ut med snorkling, varme, strand og romantiske solnedganger over det indiske hav. Turen gikk til Unguja, den største øyen i den autonome øygruppen Zanzibar som ligger like utenfor Tanzanias kyst. Og før du begynner å lure, nei, jeg ga ikke bort en ring på Zanzibar.

Turen startet i hovedstaden Zanzibar bys gamleby Stone Town, en eldgammel handelsby som befinner seg på UNESCOs verdensarvliste. Sentrum for den arabiskstyrte slave og varehandelen som definerte kulturen i Øst-Afrika hundrevis av år før europeerne meldte sin ankomst.

Min sedvanlige flaks gjorde at regntiden kom samme dag som oss. De som har vært i Stone Town vet at gatene er latterlig smale og at det er et slående fravær av vannkummer. Resultatet er at hvor hen man går blir vannet fort ankeldypt. Vi søkte tilflukt i den tidligere sultanboligen, som nå er et museum. Men fant til slutt ut at regnet ikke kom til å gi seg, og fikk en flott byvandring sammen med en tysk sjømann med landlov. På grunn av latterlige mengder regn ble det smått med bilder, men vi fikk sett mye tradisjonell arkitektur, og kan med det krysse av Stone Town på listen over ting vi har gjort.

Jeg måtte bare prøve toalettet til selveste sultanen av Zanzibar. Må man, så må man.

Strålende påskevær.

Neste dag var det fortsatt regn, og snorkleturen til Prison Island ble kansellert, i stedet tok vi turen nordover til Nungwi, turistdestinasjon nummer én på Zanzibars nordkyst. Vi sjekket inn på Paradise Hotel (ja, faktisk), et sted det kan diskuteres om forsvarer sitt navn. Men man kan vel ikke klage så lenge man har en seng, og noen ganger strøm og vann.

Hotellrommet var kanskje ikke helt optimalt, men beliggenheten var fantastisk. Jeg har ofte vært negativ til klassiske sydenturer, men jeg lurer på om jeg må endre standpunkt. Utrolig kjekt å ha en endeløs rekke med hoteller og restauranter i nærheten, her var det enkelt å gå til en ny plass hver eneste dag. Samtidig var kvaliteten på maten langt over det vi er vant med fra Moshi. Da får det så være at prisene er noe høyere. I tillegg var strendene endeløse, på lavvann jogget vi 4-5 kilometer sørover før vi møtte fant enden. På høyvann var det dog ikke sammenhengende strandbelte, men til gjengjeld bedre forhold for svømming.

Vi hadde et par utflukter fra vår base i Nungwi også. Første punkt på listen var snorkling ved Mnemba, en liten øy utenfor Ungujas nordøstre kyst. Vi trodde vi hadde toppet snorklekarrieren med Seychellene, men den gang ei. Mnemba byr på fantastisk snorkling. Krystallklart vann gir over 10 meter sikt. Antall fisker gir akvariumsfølelse. Nydelig. Vakkert. Fantastisk.

Jeg er ikke så flink med farger, men denne havfargen er ganske fin. Jeg vil kalle den havblå.

På snorkleturen møtte vi et finsk par, Pekka (hehe, selvfølgelig) med frue. De var såpass trivelig at vi ville følge opp suksessen med snorkletur med litt BIG GAME FISHING neste dag. Jeg så for meg hvordan jeg kunne stå i en liten båt midt ute på havet og dra opp fisk etter fisk på størrelse med en velvoksen okse. Etter tre timers ”fisketur” begynte vi å innse at vi faktisk ikke skulle fiske i det hele tatt. ”Fisketuren” gikk ut på at båten hadde to stenger som det ble dorget med. Sekvensen med individuell fisking utgikk siden vår fantastiske guide GLEMTE fiskeutstyret. Siste halvtimen koste vi oss i historiens verste regnver. Etter fem timer kunne vi endelig hoppe ut av båten, forblåste, forfrossne og passe mugne over den rævva fisketuren.

Heldigvis selger de alkohol også på Unguja, så sorgene ble slokket sammen med både finner og folk fra hostelet senere på dagen ved en strand et par kilometer sørover, Kendwa. En fin kveld som ble avrundet med måneskinnstur på stranden. Flott altså.

Det sies at en meddaling helst skal se Resfjellet for å være fornøyd, men ærlig talt, dette var en helt grei erstatning.

Været var ikke helt optimalt, likevel fikk undertegnede refs for en smørefiasko a la Knut Nystad da fruen pådro seg en griserosa ryggtavle. Solen her er med andre ord sterk nok til å forbrenne herdete kropper på tross av et tynt skylag. Og det var jo tross alt litt av poenget også, å freshe opp brunfargen før hjemkomst. Men slapp bare av dere solariumsbrune, vi kommer ikke til å stille dere i skyggen. Til det er soling altfor kjedelig!

PS litt lite bilder siden fruens telefon og kamera døde på turen.

Arne
22.april

Åpningsseremoni i Shimbwe

Lørdag var det duket for fest i Shimbwe. Marions arbeid gjennom syv måneder skulle gjøres stas på ved å invitere alle berørte familier samt en lokalpolitiker til å klippe snor. Det var kvinnegruppen Marion er tilknyttet, Minjeni Women Group, som stod som arrangementansvarlig, og jeg må si jeg var en smule skeptisk til hvordan dette skulle gå. Afrikanere og organisering har alltid vært preget av tilfeldigheter, forsinkelser og tafatte resultat. Etter nær ni måneder i dette landet kunne jeg altså ta så FEIL!

Ståheien skulle ta til i 12-tiden, noe som betyr et sted mellom ett og to her. Vi kom til festplassen, som passende nok var utenfor det første 100% ferdige huset, i 11-tiden. Og allerede da var det ting som tydet på at store ting var på gang. Det ble laget mat, det var pyntet og det var samlet stort sett det som finnes av benker i Shimbwe. Damene haddet kort sagt stålkontroll! Det var med andre ord for oss bare å vente på ”Guest of Honour”, en mann som levde etter sedvanlig ”african time”. I mellomtiden ble det tid til litt sightseeing, Marion hadde bedt med seg et par av våre samboere her på Hostel Hoff, i nabolaget. Det ble stor oppstandelse i ”hovedgaten” når seks wazungu (hvitinger) kom spankulerende. Tydelig at noe stort var på gang.

Man vet det er noe stort på gang når en slik gjeng vandrer rundt i Shimbwe. Den mer kulørte herremannen er Max, en meget viktig støttespiller for Marion.

Kun en og en halv time forsinket ankom dagens hovedgjest, mannen fra Moshi District Council (tror jeg), og samtidig dukket det også opp en journalist fra The Guardian, en av landets største aviser. Journalisten fungerte også som min oversetter, ikke blant de beste oversetterne, men jeg fikk med meg hovedlinjene i det som ble sagt. Alt foregikk nemlig på kiswahili, men vi kjente da igjen ord som Marion, Norway, fundraising.

Marion og kortidsansatt assistent Richard sammen med den stolte eier av et nytt og, i Shimbwe-standard, moderne hus. Det gamle huset skimtes til venstre.

Det var lenge spennende å se om de familiene som har fått nye hus dukket opp. Men til slutt var faktisk ti av elleve husstander representert, sabla godt oppmøte til å være her til lands. To av dem ble riktignok hentet, på motorsykkel. En reumatisk bestemor som knapt har vært utenfor sitt eget gårdstun siste desennium, samt en kar som var så uheldig å falle ned fra et tre og ble delvis lam. Garantert en stor opplevelse for disse å få med seg en slik fest.

Marion sammen med den pratsomme Guest of Honour.

Når seremonien omsider startet ble Marion plassert på ”tronen” i midten, sammen med politikeren og lederen for kvinnegruppen. Sistnevnte startet med å orientere om prosjektet. Tørre fakta, samt en god porsjon ros. Dette ble etterfulgt av snorklipping, som seg hør og bør, av det første komplette huset.

Mr.Important klipper snoren, til stormende jubel fra de 70-80 tilskuerne.

Deretter ble det holdt en LANG tale av politikermannen. Greit nok for meg som satt blant publikum, men frøken Steigedal slet med å holde gjespene inne etter hvert. Kort sagt berømmet han henne for innsatsen som har vært både målrettet og effektiv, stikk motsatt av hvordan lokale styresmakter ville gjort det. Samtidig oppfordret han alle tilstedeværende om å være like gavmild, hjelpsom og problemløsende. Kort sagt ble Marion gjort til et eksempel til etterfølgelse, et poeng det er vanskelig å være uenig i.

Etter taler og den obligatoriske bordbønnen, utført av den lokale presten, var det klart for skikkelig festmat, pilaff (krydret ris med kjøtt). I og med at ris, krydder og kjøtt er luksusvarer i Shimbwe var valget av mat en ubetinget suksess. Når det attpåtil ble servert brus, ja da ble det fest. Afrikanere vet å verdsette en lunken brus! Med dette var det offisielle programmet over, likevel ble min bedre halvdel overøst med klemmer, takker og en aldri så liten danseoppvisning av kvinnegruppen.

Marion tar en snarvisitt utenfor komfortsonen.

Absolutt siste post på det uoffisielle programmet, og det som antakelig var grunnen til at det kom stadig flere folk gjennom seremonien, var drikking av det lokale bananølet – mbege! Chagga-folket elsker sitt mbege, av grunner jeg ikke er i stand til å forstå, og er det noe de er dyktige til, ja så er det å drikke mbege. Med sine store seremonielle kopper veltet de 40-50 gjenværende gjestene i seg 60 liter motbydelig bananøl på tjue minutter. Beundringsverdig!

Mbege ser ut som sølevann, men smaker faktisk verre.

Marion flankert av sine to uvurderlige arbeidskamerater. Oversetter Masai til venstre, landsbyleder Bernardi til høyre.

Marion har jobbet lange, harde dager i syv måneder. I et land hvor ALT er vanskeligere enn i Norge, og hvor ALT går i snegletempo, har hun klart å reist elleve, relativt sett, moderne hus i en landsby utenfor allfarvei. Ved  hjelp av utrettelig pågangsmot, godt samarbeid lag med lokale krefter, og ikke minst ved hjelp av gavmilde donatorer fra hele verden, har hun gjort noe selv de mest optimistiske trodde skulle bli vanskelig. Hun har forandret livet til det bedre for elleve familier, i Shimbwe, i Tanzania. Jeg er imponert, og stolt på hennes vegne. 

Eneste negative med dette prosjektet er at hun nå sier hun ikke vil hjem igjen…

Sjefen sjøl feiret med en velfortjent slurk mbege!

Arne
31.mars

PS skal bli litt flinkere til å oppdatere bloggen i april.

Mitt første maraton!

Massemønstring, heiagjenger, kenyanere, Kilimanjaro, motbakker, løpske griser, Veggen og Jörgen Brink. Dette er alle ord og vendinger som må brukes om jeg skal kunne gi en korrekt beskrivelse av hvordan min maratondebut gikk for seg.

Søndag 2.mars var det duket for øyeblikket jeg har gruet meg til i lange tider. Kilimanjaro Premium Lager Marathon. 42 kilometer med smerte. Alarmen var satt på 4.30, jeg var våken før den tid. Bacon og speilegg, frokost for mestere! Sammen med en gjeng fra hostellet labbet to spente maratonere (Marion skulle selvfølgelig også løpe) utstyrt med hodelykter til stadion.

 Nydelig utsikt under hele løpet.

Været var fint, ja faktisk ekstraordinært. Kilimanjaro var klar og fin, samtidig som det var overskyet der vi løp. En kombinasjon jeg ikke har sett her tidligere. Utsikten var altså bra. Arrangementmessig virket alt å være glitrende utført. Ryddig stadion, mange drikkestasjoner, bra merking, alt var på stell. Løypen derimot var ikke heeeelt etter min smak. Som høydeprofilen viser er første 20km perfekte, før det drar seg til med ti kilometer mer eller mindre sammenhengende motbakke. Siste milen er stort sett nedover. Planen min var å gå for en tid på tre og en halv time. Dermed måtte jeg løpe litt fortere første to mil, så jeg hadde litt å gå på i motbakkene. Så skulle jeg bare rulle lekende lett ned til stadion. Aldri har jeg vel hatt et mer idiotisk løpsopplegg…

Det var et jævla fjell vi skulle over...

Allerede etter et par kilometer kjente jeg at beinene ikke var spesielt ivrige på noen topptid, men med et strikt tidsskjema i bakhodet var det ikke snakk om å roe ned. Her skulle det løpes! På drikkestasjonene rev jeg med en liten kopp med vann som jeg stort sett sølte på singleten. Her burde det kanskje begynt å ringe noen bjeller, men neida… Rundt om løypen stod det folk og heiet overalt og det var ingenting å utsette på stemningen. Nå var de kanskje litt mer interessert i kenyanerne som kom først, men jeg fikk da noen klapp og tilrop jeg også. Etter om lag åtte kilometer møtte vi teten, total gåsehud. Fyyy flate som de beste løper! Jeg vet ikke vinnertiden, men det sies å ha vært 2.15.

Med ståltro på egen form fortsatte jeg i et flott tempo. Første halvdel ble unnagjort på litt i overkant av 1.40, noe som ville gitt en flott tid. Men så startet problemene. Først og fremst ble det motbakker. Jeg liker ikke motbakker. Etter 23-24 kilometer dukket et nytt problem opp. Jeg skulle markere territorium i buskene i veikanten, og det som kom ut var (jeg beklager detaljene) brunere enn den jevne avføring. Et relativt tydelig tegn på dehydreringen var kommet i lengste laget. Etter 28 kilometer gikk jeg på det som på skispråket kalles en brink (oppkalt etter Jörgen Brinks stafettkollaps i langrenn under VM i Val di Fiemme), eller ”møtte veggen” som maratonløperne kaller det. Kort sagt har kroppen brukt opp alt lagret glykogen, det betyr at man løper kun på fettforbrenning. Når man utøver tungt fysisk arbeid på kun fettforbrenning føler man seg helt jævlig.

Jeg gikk, ja GIKK, mye. Jeg hadde omsider skjønt at jeg måtte drikke mye også, 5-6 kopper vann/cola ved hver stasjon. Krampene meldte seg og jeg følte meg overhodet ikke som noen løper. Ved en anledning hadde jeg bestemt meg for å bryte, like før jeg nødde drikkestasjonen hvor jeg planla å kaste inn håndkleet møtte jeg min reddende engel. Adrian fra Belgia skal få dagens rose. Hans motivasjonstale og selskap var gull verdt. Jeg og Adrian holdt følge fra toppen og et stykke nedover bakkene. Full spiker, gassen i bunn, drøyt 5min/km… Det var på dette stykket vi ble angrepet av en hissig galte. Ja, en gris. Heldigvis klarte eieren å rykke i tauet (elegant knyttet rundt ene bakfoten) tidsnok.

Ved cirka 34km ble jeg overlatt alene. Ikke det at min store helt, Adrian fra Belgia, forlot meg, men jeg fikk et ørlite problem med kramper. I et desperat forsøk på å tøye ut leggen tok det tak 3-4 andre steder samtidig. Jeg har aldri i hele mitt liv kjent meg mer hjelpesløs. Drømmen hadde vært en rullestol som gutten på bildet under.

En deltager fra løpet for handikappede. En slik stol hadde vært deilig siste milen.

Ved hjelp av store mengder cola, en rekke kortere perioder med gåing og motivasjon fra tilskuere nærmet målet seg. Når jeg entret stadion og hele bølingen fra hostellet heiet entusiastisk fra tribunen var smertene (nesten) glemt. 42 195 meter var gjennomført! Tiden ble ingenting å skryte av. Brinkingen på andre halvdel førte til en sluttid på ca. 3.53, med andre ord er det rom for forbedring.

Ikke helt stilrent, men jeg kom meg til mål!

Omtrent førti minutter etter min målgang kom en rosakledd frøken flyvende gjennom maratonporten. På drøye 4.30 fullførte Marion. Stokk stive bein fra 18km og en generelt rimelig dårlig dag førte til at det ble et tungt løp. Likevel var hun som vanlig provoserende høy på pæren etter målgang. ”Overraskende lett å løpe 42 kilometer” og ”like vondt etter 42 som etter 18, så kunne godt løpt en mil til” var blant de håpløse utsagnene hun kom med etter målgang.

Strålende blid, selv etter 42 kilometer.

Vi er begge enige om at rekordene våre skal forbedres i september, når det er duket for maraton i Trondheim (eller Oslo). Hvordan vi er så skråsikre på at vi skal klare å løpe fortere? Neste gang skal vi trene.

Stinn brakke på Ushirika Stadium når årets store happening gikk av stabelen.

En flott medalje og et flott, dog fysisk smertefullt, minne.

Jeg kunne skrevet hvordan denne lettbeinte kvinnen gjorde det i forhold til Marion, men snill som jeg er, så lar jeg det være.

A
3.mars

Oppholdstllatelse, endelig!

Jeg ankom Tanzania i starten av juli i 2013. Siden jeg skulle være her lengre enn de tre månedene et turistvisum tillater, og samtidig skulle jobbe som frivillig (jeg får ikke lønn av Hostel Hoff og min managerjobb kvalifiserer dermed som frivillig), måtte jeg søke om et spesielt visum. Passfotoene jeg hadde tatt i Norge var naturligvis heeeeelt feil. Det var HVIT bakgrunn! På min type visum må de være BLÅ! Ikke hvilken som helst blå heller, de må være mørkeblå. Når jeg nå står med det ferdig utskrevne visumet i hånden kan jeg virkelig ikke fatte at bakgrunnsfarge skal ha noe å si. Bildekvaliteten er såpass dårlig at hvem som helst med lys hud og kort hår kan påstå det er dem selv.

Etter at bildene var i orden ble papirene, en helt forjævlig stor bunke, fylt ut og sendt til det lokale immigrasjonskontoret. Siden jeg skulle ha det spesielle "Class C"-visumet måtte papirene sendes til Dar es Salaam, og det var her problemene oppstod. Selv om de har datamaskiner, scannere og internett MÅ det sendes per post. Tiden gikk, og intet visum dukket opp. Det er tydeligvis også forbudt for de lokale immigrasjonsfolkene å ringe sjefen i Dar, så her var det bare å smøre seg med tålmodighet.

I september kom Marion og sendte inn samme papirhaugen. Nok en gang var responsen laber. Ingen visum kom i retur. Dette er jo en smule bittert når man har betalt $550 hver, og et slikt visum gir store avslag på turer i nasjonalparker (Mt.Meru, Kilimanjaro, safari). Så bittert var det at jeg tok saken i egne hender. En fredags morgen like før jul tok jeg bussen til Dar es Salaam. elleve timer på tidvis horrible veier før jeg tok natt på et svett og klamt hotellrom uten fungerende luftkondisjonering.

Neste dag gikk turen til immigrasjonsmyndighetenes høyborg i den tidligere hovedstaden. Her møtte jeg den kanskje sureste og minst serviceinnstilte mannen jeg har møtt i hele mitt liv. Her følger et lite utdrag av den særdeles lite fruktbare samtalen vi hadde:
Arne: I have applied for a Visa (six months ago), but have not yet recieved it.
Sur mann: So? (ser surt på undertegnede)
Arne: Can you help me?
Sur mann: (Huffer og akker seg) what do you want me do to? (slår ut med hendene og ser ut som en fordømt idiot)
Arne: Try to find me application in the data system?
Sur mann: (grynter og ser, om mulig, enda surere ut): ber meg vente.
Samtale slutt.

Fikk omsider kontakt med en person i naboskranken. Ble sendt frem og tilbake, opp og ned og rundt overalt. Til slutt havner jeg på "kontoret" hvor de behandler visumsøknader. Det var kort sagt et stort bord hvor papiret fløt, og to personer dasket løs med innvilget-stempelet sitt uten å så mye som se på søknadene. Så mye for korrekt blåfarge på passbildene...

Dette er kontoret hvor visumsøkander blir behandlet...

Her møtte jeg, om ikke annet, en serviceinnstilt person. Det viste seg at søknaden til Marion lå inne i systemet, og etter litt starthjelp fra meg ble den skrevet ut. Min søknad var sporløst forsvunnet. Å ta en telefon til kontoret i Moshi var tydeligvis altfor vanskelig, ja nær sagt umulig, dette måtte jeg ordne opp i selv!

På dette tidspunktet var tålmodigheten min relativt tynnslitt, og det var svært nærme jeg fulgte i French/Molands fotspor og ble drapsmann i Afrika. Heldigvis for både min egen og funksjonærenes skyld måtte jeg skyndte meg til bussen. Etter fire timer med sure menn, kø og problemer på immigrasjonskontoret var de tolv timene med buss å anse som luksus.

Jeg hadde gitt opp alt som heter visum. Men plutselig hadde det lokale kontoret her i Moshi fått det for seg at de alltids kunne prøve å sende papirene på nytt (hvorfor de ikke gjorde dette for fem-seks måneder siden er for meg uforståelig), og jaggu dukket det ikke opp et vakkert nytrykket visum Class C her om dagen!

Når jeg egentlig ikke trenger det lenger, så kom det jaggu meg. O lykke!

Enkelte observante lesere vil legge merke til at dette visumet tilhører en Arne Kjell Berg. Dette har en enkel, dog ikke så veldig bra, forklaring. I Tanzania har alle tre navn. Et fornavn etterfulgt av farens fornavn og deretter familienavnet. At utlendinger kan ha bare to navn er utenkelig, og således ikke mulig å gjennomføre. Tre navn er absolutte minimum, så da måtte jeg ta navnet til sjølen som mellomnavn. Det kunne dog vært verre, jeg er sammen med en frøken som heter "Marion Arnt", et navn jeg personlig synes klinger svært dårlig.

At mitt visum er gyldig i kun ett år mens Marions er gyldig i to år, på tross av at vi har fyllt ut helt likt og betalt samme sum, er også et aldri så lite mysterium. Dessverre er jeg såpass lei av lokalt byråkrati nå, at det får forbli et mysterium...

A
22.feb

Mursteinindustrien i Tanzania

Det finnes mange ting man lurer på. Det finnes også mange ting man overhodet ikke lurer på. Så har man de tingene som man ikke visste man lurte på. Den tanzanianske mursteinsproduksjonen var en slik ting for meg. Denne uken begynte transporten av murstein opp til Marions prosjekt i Shimbwe. Hus skal bygges, og i stedet for kvister og gjørme, som er den mest vanlige byggemåten, er murstein foretrukket materiale denne gangen. I Norge er murstein ikke veldig mye brukt i disse dager, men vi vet jo alle hva det er. Brent leire som blir fine byggeklosser. Dog har jeg aldri tenkt noe særlig over hvordan de lages. Vel, omsider fikk jeg innblikk i mursteinindustrien!

For å finne den riktige typen murstein (les: den billige) må man ta turen på den kriminelt dårlige veien til den fattige landsbyen Newlands, for øvrig den samme landsbyen hvor jeg jobbet for drøyt fem år siden, en halvtimes kjøretur utenfor Moshi. Dette er regionens ubestridte mursteinsprodusent. Og du verden for en produksjon og sysselsetting! Store tårn med mursteiner popper opp over alt på den golde savannen, som sopp i en norsk høstskog. 

Grus - selve grunnpillaren for en suksessfull mursteinproduksjon.

Selve produksjonen starter med at grus må lokaliseres. Her har innbyggerne i Newlands en fordel, i og med at jorden består av grus, muligens med et innslag av leire. Grusen spas opp i hauger, og en stakkar har jobben med å blande dette med vann. Når vann og grus er blandet lages sølekaker, slik vi laget i sandkassen da vi var små. Det klaskes i en form før de legges til tørk i solen. Hvor lenge de tørkes er noe uklart, men i varmen vi har her bør det være en relativt kjapp prosess. 

 Sølekakemannen i aksjon.

Neste steg er brenningen, en meget arbeidskrevende prosess. Steinene må bæres manuelt, naturligvis, til hvor de skal brennes. Dette er damenes jobb, siden de er flinkest til å bære ting på hodet. Ja, hver eneste murstein er ”hodebært”, og ja, det må være utrolig tungt å traske rundt med fire mursteiner på hodet dagen lang. Kanskje dette forklarer hvorfor folk her er noe kortere enn den jevne nordmann? Når de så er stablet i et fint tårn, gudene vet hvor mange tusen murstein som utgjør hvert tårn, starter brenneprosessen. Ingen ovner, ingen spesielle redskaper. Man stapper inn til dels grove tømmerstokker og fyrer opp. To uker til ende brenner det, om man skal ha topp kvalitet. Denne brenningen gjør at mursteinene er glovarme enda når de lastes over i lastebilene (au au au, ikke godt, selv for mine grove tømmermannshender). All lemping foregår manuelt, slik får man sysselsatt utrolige mengder folk. Flere hundre må være i arbeid daglig for å forsyne Moshi og områdene rundt med de verdifulle mursteinene (verdifull = cirka 1,50kr per stykk). 

Grov ved må til når steinene skal brennes i to uker.

Å være mursteinkaster krever en voldsom fysikk. Denne industrien må være døden for lokale treningssentre.

Det første besøket ute ved mursteinsproduksjonen i Newlands var meget lærerik og spennende. Den andre turen var bare sånn passe. De neste tjue turene blir muligens litt kjedelige, for ikke å nevne ubehagelige på grunn av den latterlig dårlige veien. Men jeg har, om ikke annet, lært noe nytt. Når jeg kommer hjem til Meldal skal jeg lage mine egne mursteiner av elvegrus. Hvem melder seg frivillig til å bære steiner på hodet?

A

9.feb