Transportmiddel i Tanzania: dala dala

Dala dala, minibusser, gamle skakkjørte Hiacer. Tanzanias mest brukte kjøretøy i kollektivtransporten. Når en Toyota Hiace er såpass rusten/ødelagt/sliten at den er ulovlig å ha på europeiske veier, så eksporteres den til Afrika. Her humper de videre som lokalbusser i ti år til. Jeg skal på ingen måte slenge dritt om Hiace, for dette er solide biler som tåler en trøkk, men enda de kommer helt hit til Moshi er det bare skranglekasser igjen. Og en utslitt bil som er laget for varetransport, fylles opp med folk og bagasje og durer ivei i 100km/t+, kan det bli mer spennende enn en sindig meldaling tåler.

En standard dala dala.

Som vist ovenfor har gjerne dala dalaer et navn i frontruten. Det er som oftest religiøse budskap a la "glory to God", "in Allah we trust" og slike ting. Men jeg har også sett "Liverpool FC" og "Old Trafford". Navnet skjemmer ingen, som det heter. Som man også kan se står det noen navn på den stripen som går nedenfor frontvinduet, disse angir hvilken rute bilen kjører. Det er nemlig et system i kaoset, noe det tok meg en håndfull måneder å innse.

Over kan du se en grov tegning av hvordan sitteplassene fordeler seg i en dala dala. 21 plasser, grovt regnet. Er det barn kan man hive inn nærmest ubegrenset antall mennesker (jeg har vært med på 38). To eller tre tilhører de som drifter bilen. Én sjåfør, en pengeinnkrever og overraskende ofte en tredje person som har en noe mer diffus arbeidsoppgave (i Kenya var dog tredjemann viktig, han hadde i oppgave å renske khat-stilkene for blad). Jobben til pengeinnkreveren er å stappe så mange mennesker som overhodet mulig inn i den stakkars overbelastede bilen. Når man bikker 20 føler man at det begynner å bli trangt. Litt trangere enn en normal norsk komfortsone foretrekker. Når man har 25 er det i bunn og grunn fullt. Da har man gjerne fem stående personer, og som vist ovenfor er antall ståplasser begrenset.

For et par dager siden var jeg, Marion og Mary (min kollega) på dagstur til en nabolandsby. Dit går det ikke dala dalaer så veldig ofte, noe som resulterer i ekstra mange passasjerer. Når man står duknakket, en fot i løse luften og den andre i klem, mens man klamrer seg fast som best man kan, er det vanskelig å skaffe full oversikt antallet. Det blir ikke lettere over at man har en solid afrikansk pupp daskende i ansiktet, en gørsvett armhule over nesen og rumpestumpen til en gigantisk afrikansk mama daskende mot underlivet mens man kjenner et småsvett herrekjønn mot låret. På tross av disse utfordrende omstendighetene klarte jeg å rekne MINST 31(!) voksne personer. Og da var det visstnok ikke fullt, et sikkert tegn på dét er at de faktisk fikk igjen døren, stort sett. Det er ikke fullt før 3-4 henger bak og 4-5 henger ut døren. Uansett en traumatiserende, dog interessant, opplevelse.

Det er når man sitter 30 mann i en gammel sliten Hiace, med slitte bremser, dårlige dekk og generelt rusten og skranglete, at man skjønner hvorfor de er religiøse i dette landet. Mer enn én gang har jeg selv vært svært nær å vende meg til høyere makter når det skrangler avgårde i 120 km/t (det er faktisk mulig i nedoverbakke).

Til fest hender det at danske tenåringer foretrekker å henge ut døren. Meget trafikksikkert!

Dala dalaer er trege, ekstremt trafikkfarlige og utfordrer intimsoner på alle bauger og kanter. Er du riktig uheldig får du en kaklende høne i fanget eller en stangende geit under setet ditt. Så hvorfor i aller videste verden bør man ta en dala dala? Latterlig billig, og med latterlig billig mener jeg rundt fire kroner for en avstand tilsvarende Meldal - Orkanger, og en kulturopplevelse du, av legale grunner, aldri får opplevd i fedrelandet.

A

31.jan