BCC del2

Forrige uke besøkte jeg fire BCC-senter for å se hvordan man jobber med psykisk og fysisk utviklingshemmede på disse breddegrader. Selv har jeg en viss erfaring med begge deler gjennom mitt arbeid som lærerassistent ved MULB, men selv for en hardbarket macho mannemann som meg ble det en dag full av sterke inntrykk. Det som gjorde det hele så spesielt er at jeg aldri, på mine turer i Afrika, har sett sterkt handikappede folk annet enn som tiggere på gaten.

Ved et av sentrene, hvor vi har stasjonert tre danske frøkner, har de spesialisert seg på ungdom med Downs syndrom. Første gang jeg fikk se en neger med Downs. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble overrasket, mest sannsynlig på grunn av min ekstreme forutinntatthet, men de var akkurat slik de er i Norge. Sterkt behov for tilrettelagt undervisning, en noe redusert konsentrasjonsevne og det sedvanlige gode humøret. Umulig å være i dårlig humøret rundt slike gledesspredere!

Senere besøkte jeg et par senter med mer fokus på fysisk handikappede, blant annet et senter hvor vi nylig hadde en dansk fysioterapeut. Et senter hvor de har hatt en rekke frivillige som i ren panikk har brukt mesteparten av arbeidsdagene til å stå apatisk i en krok og gråte. Dette fordi de har fokus på sterkt handikappede, og da mener jeg STERKT, med store bokstaver. Barn som er sengeliggende 24/7, med armer og bein i alle slags unaturlige vinkler og fasonger. Barn uten evne til å kommunisere med omverden. Barn uten noen som helst mulighet til å fungere i hverdagen. Barn som hver dag resten av livet er avhengig av assistanse og hjelp for å i det hele tatt overleve. Det er ikke bare trist, det er bunnløst tragisk. De som jobbet på dette dagsenteret, og de frivillige som gjør en innsats der, har min fulle støtte og respekt, de gjør en, fra mitt ståsted, tung og vanskelig jobb.

Arne
5.aug

BCC – Building a Caring Community

Sjøla ytret et sterkt ønske om å høre om flere av prosjektene som ”vi”, det vil si organisasjonen Path To Africa (PTA), samarbeider med, så i dag kan jeg skrive om organisasjonen jeg besøkte forrige uke - BCC. Som tidligere nevnt driver ikke PTA noen prosjekter selv, men samarbeider heller med lokalt forankrede prosjekter.

BCC er et prosjekt drevet av Evangelical Lutheran Church in Tanzania, i tett samarbeid med lutheranske kirker i USA som sender penger, som jobber med barn med psykiske og fysiske handikapp. I Norge er vi vant til å se folk i alle varianter og fasonger. Ingen blir videre sjokkert over å se et menneske med Downs syndrom eller et barn uten bein. Ja, det har sågar blitt populær TV-underholdning av å se folk med alle slags tenkelige handikapp bakse rundt i skogen mens Lars Monsen sier at det ikke er langt igjen til leirplassen. I Tanzania er det derimot stor skam forbundet med å ha et barn med handikapp. Føder du et barn med for eksempel Downs syndrom er det enten ondskapsfull heksekunst eller en straff fra Gud noe som bringer stor skam over familien. Dette har ført til at slike barn, som ikke kan gå på en normal skole som oftest blir holdt hjemme. Å sitte uten selskap i et knøttlite hus bygd av møkk i en fattig landsby i utkant-Tanzania er ikke helt optimalt med tanke på å utvikle den fysiske og mentale kapasiteten.  

Dette ville BCC, det vil si den lokale lutheranske kirken, gjøre noe med. I dag har BCC elleve dagsenter spredt rundt i Moshi. Flere av disse sentrene ligger i tilknytting til en lokal skole for å sikre sosial integrering av handikappede barn. På hvert senter får barn fysisk trening av mer eller mindre trente fysioterapeuter samt enkel skoleundervisning. Jobben til vestlige frivillige blir å bistå de lokale terapeutene med ny kunnskap, nye øvelser samt daglig pleie av barnene.

Du synes dette høres ut som et bærekraftig, gjennomtenkt og for øvrig fantastisk foretak? Vel, dette er ikke alt. Et stort problem for foreldre med pleietrengende barn er at de ikke har anledning til å forlate hjemmet for å jobbe, således oppstår en prekær mangel på penger. Dette problemet blir løst ved at barnene kan være på BCCs dagsenter mens foreldrene kan jobbe. BCC tilbyr også foreldrene som har ønske om en egen business mikrolån som starthjelp.  

Det er vel unødvendig å si at jeg ble meget imponert av hvordan BCCs arbeid utføres. Det er prosjekter som dette som faktisk kan utgjøre en forskjell! Ved en senere anledning vil jeg skrive om hva jeg fikk se når jeg besøkte fire av de elleve sentrene. Under følger et par linker til de to største samarbeidspartnerne til BCC.

http://www.impact-the-world.org/
http://www.mosaicinfo.org

Arne
2.august
-29-