BCC del2

Forrige uke besøkte jeg fire BCC-senter for å se hvordan man jobber med psykisk og fysisk utviklingshemmede på disse breddegrader. Selv har jeg en viss erfaring med begge deler gjennom mitt arbeid som lærerassistent ved MULB, men selv for en hardbarket macho mannemann som meg ble det en dag full av sterke inntrykk. Det som gjorde det hele så spesielt er at jeg aldri, på mine turer i Afrika, har sett sterkt handikappede folk annet enn som tiggere på gaten.

Ved et av sentrene, hvor vi har stasjonert tre danske frøkner, har de spesialisert seg på ungdom med Downs syndrom. Første gang jeg fikk se en neger med Downs. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble overrasket, mest sannsynlig på grunn av min ekstreme forutinntatthet, men de var akkurat slik de er i Norge. Sterkt behov for tilrettelagt undervisning, en noe redusert konsentrasjonsevne og det sedvanlige gode humøret. Umulig å være i dårlig humøret rundt slike gledesspredere!

Senere besøkte jeg et par senter med mer fokus på fysisk handikappede, blant annet et senter hvor vi nylig hadde en dansk fysioterapeut. Et senter hvor de har hatt en rekke frivillige som i ren panikk har brukt mesteparten av arbeidsdagene til å stå apatisk i en krok og gråte. Dette fordi de har fokus på sterkt handikappede, og da mener jeg STERKT, med store bokstaver. Barn som er sengeliggende 24/7, med armer og bein i alle slags unaturlige vinkler og fasonger. Barn uten evne til å kommunisere med omverden. Barn uten noen som helst mulighet til å fungere i hverdagen. Barn som hver dag resten av livet er avhengig av assistanse og hjelp for å i det hele tatt overleve. Det er ikke bare trist, det er bunnløst tragisk. De som jobbet på dette dagsenteret, og de frivillige som gjør en innsats der, har min fulle støtte og respekt, de gjør en, fra mitt ståsted, tung og vanskelig jobb.

Arne
5.aug