Marion gir deg muligheten til å gi årets viktigste julegave!

Ettersom eieren av denne bloggen har reist hjem til kalde Norge for å fryse, ta eksamen og spise kjøttkaker tar jeg, Marion, meg friheten til å disponere både bloggen og computeren hans mens han er borte. Denne anledningen vil jeg benytte til å fortelle dere hva jeg driver med i Tanzania. Så langt har dere kun fått tatt del i hva jeg gjør i helgene, men det er jo tross alt hverdager det er flest av, også her nede, så nå er det på tide at vi tar en sniktitt på hva de består av.

De første 4 ukene jeg var her jobbet jeg som frivillig på et barnehjem, men jeg skjønte fort at dette ikke var et sted jeg kunne være i opptil 8 måneder. Å leke med søte, små barn er koselig det altså, men jeg følte ikke at jeg utgjorde noen forskjell her, og det var nettopp det jeg hadde et ønske om å gjøre. Utgjøre en forskjell! Ikke bare her og nå, men også på lang sikt. Er jeg for ambisiøs? Det er meget mulig. Men denne sjansen er jeg villig til å ta. Og nå er jeg i godt i gang med et prosjekt som er totalt annerledes enn det alle de andre her på Hostel Hoff driver med.

I mitt nye prosjekt står jeg så og si på egne bein. Jeg er en del av en kvinnegruppe som heter Minjeni Women Group. Denne gruppen jobber for kvinner og barn i en liten og meget fattig landsby som heter Shimbwe. Minjeni har som mål og fremme helse og utdanning, samt å minske fattigdom blant landsbyens innbyggere. Mitt første møte med Minjeni Women Group var på deres ukentlige ”business meeting” for et par måneder siden. Jeg skjønte fort at her kommer jeg ikke til å få arbeidsoppgavene levert i fanget, slik som vi ofte er vant til når vi er ny i en jobb hjemme i Norge. Her var alt helt annerledes. Organiseringen og administrasjonen var meget svevende, og jeg tror kanskje at uansett hva jeg hadde foreslått å jobbe med hadde de vært over seg av begeistring.  ”Oh, Mariam, you are very good, God bless you. Three bigi claps!” (også klapper de tre ganger i hendene).

Så hva gjør man? Hva kan man gjøre som faktisk kan være til hjelp for disse fattige menneskene? Jeg hadde mange ideer, som å ta HIV/Aids-tester, diabetes-tester, malariatester osv. Men dette er ting som innebærer blod, noe som slett ikke er min sterkeste side. Jeg landet altså på å prøve å gjøre noe for barna. Og eneste måten å nå ut til alle barna på var rett og slett og besøke hvert eneste hjem i Shimbwe som har barn mellom 0-18 år. Jeg laget en spørreundersøkelse for å kartlegge forhold som omhandler helse, hjem, skole og familie, og var klar for å besøke de omtrent 1200 barna som bor her.

Nå har jeg vært her oppe i 3 uker og besøkt 163 familier og i underkant av 500 barn. Bare turen med daladala (Tanzanias kollektivtransportmiddel) opp til denne landsbyen er et kapittel for seg selv. Etter langt om lenge og brattere enn bratt kommer vi fram til denne landsbyen som ligger i den frodige regnskogen ved foten av Kilimanjaro. Forholdene her oppe er så primitive at jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte. De har bare én vei det er mulig å kjøre bil på, størsteparten av landsbyen ligger langs smale stier som snirkler seg hit og dit og opp og ned i den tette regnskogen. Husene deres er laget av pinner og gjørme. De har ikke golv, mange av dem har ikke senger og taket består av hullete blekkplater. Dette betyr at de ofte sover i våt og klissete gjørme i regntiden. Kjøkkenet deres består av et bål og de fleste familiene har 1 eller 2 måltider pr dag. Mange av familiene har en egen bygning som er en kombinasjon mellom kjøkken og fjøs, men enkelte har kun ett hus og da sover de altså i bålrøyk og kuskit.

Mon tro om de får sprø svor på ribba si på dette kjøkkenet?

De lokale ler og synes det er meget pinlig og la den fisefine Å-fruen benytte seg av toalettene deres.

Et meget sjeldent syn, denne familien er så heldig at de har et eget sted å dusje.

For å få ta denne spørreundersøkelsen er jeg avhengig av å ha med meg lederen for landsbyen. Han er i likhet med de aller fleste andre her ikke i stand til å kommunisere på engelsk. Derfor må jeg også ha med meg en oversetter. Oversetteren min er en godt voksen mann og bærer klengenavnet ”Masai”. Dette fordi han er landsbyens høyeste mann. Med sine lange, tynne bein i utslitte dressbukser og med et ganglag som vitner om hengslete kroppsdeler minner han meg om min morfar, Kåre. Engelskkunnskapene hans er kanskje på linje med en 6. klassing, og kombinert med min rustne trønderengelsk så det er ofte jeg i frustrasjon må telle til ti eller banne på norsk og innse at jeg kommer ikke til å få med meg alle detaljene her oppe.

Masai langer ut i et imponerende tempo til å være afrikansk.

Til tross for ekstrem fattigdom er de utrolig gjestfrie i dette landet. Og det er ubeskrivelig vanskelig å ta imot det de serverer når du vet at de selv ofte må gå sultne til sengs. Men så er det så uendelig uhøflig å takke nei også, så man har i grunn ikke noe valg. Og et annet interessant punkt er at undertegnede har ei fortid som forholdsvis ”matvann”. Og jeg sier fortid, fordi jeg nå spiser det aller meste. Det aller meste i et vanlig, norsk kosthold vel og merke. Så når de serverer meg noe som ligner en krysning mellom en råtten potet og en fordervet sylte, og det du skal svelge det ned med er ”hjemmekultret” melk med en odør som kan legge en elefant i koma, ja da kan det hende man angrer seg litt på at en absolutt skulle reise ut i verden og lære seg å sette ting i perspektiv. Men så er det akkurat i dette øyeblikket man lærer det også. Så mens dere hjemme i Norge bruker energien deres på å irritere dere over halvnakne fotballfruer, svindyre designerklær til barn og julekalendre til tusenvis av kroner og jeg sitter i Shimbwe griner på nesa til det jeg får servert, er det mange i denne fattige landsbyen som lurer på hvordan de skal klare å skrape sammen nok penger til årets eneste kjøttmåltid – julemiddagen.

Så hva kan jeg gjøre for disse barna når undersøkelsen er ferdig? Det er et meget godt spørsmål som det er litt vanskelig å svare på. Og enda vanskeligere er det å velge ut hvem man vil hjelpe. Aller helst vil jeg hjelpe alle sammen. Aller helst vil jeg at alle barna i Shimbwe skal få lov til å spise seg mette hver dag, ha ei seng å sove i. Aller helst ville jeg at alle familiene i det minste skulle få tette tak på husene sine, så de slapp å svømme i gjørme når det regner. Men dette er alt for store prosjekter som jeg verken har tid eller penger til å gjennomføre. Det som det derimot er mulig å gjennomføre er:

- å kjøpe briller til den 10 år gamle jenta som nesten ikke ser noe
- å ta med den lille gutten med navlebrokk til sykehuset og undersøke om han må operere

- å ta med jenta med cerebral parese til en klinikk med kvalifisert personell slik at hun for eksempel kan få en rullestol å sitte i, i stedet for å bli stuet vekk i et mørkt hus døgnet rundt

- å reparere symaskina til den nyutdannede syersken så hun kan få en jobb å leve av

- å bygge hus til noen av de som er hjemløse/har hus som er falleferdige

(Dette er bare eksempler på ting jeg har vært borti, og som jeg muligens kan få gjort noe med. Ettersom jeg ikke har besøkt alle familiene enda, vil det sannsynligvis også dukke opp andre ting jeg synes jeg må gjøre noe med. Og kanskje noe havner høyere oppe på ”prioriteringslista” enn de tingene som er nevnt her nå.)

Å bygge et hus som de har der oppe koster mellom 5-10 000 norske kroner. Jeg har allerede besøkt 10 familier som ikke har eget hus å bo i. De bor enten hos foreldre eller leier av en nabo som når som helst kan komme og kreve huset sitt tilbake.

Navlebrokk

Jenta med cerebral parese.

En bestemor, hennes barnebarn og en ku bor i dette huset. Et hus som gir heller sparsomt med ly under regntiden...

En hjemløs familie på fire.

Det er to ting som avgjør hva og hvor mye jeg får gjort her. Det ene er at jeg rett og slett blir nødt til å rangere alle situasjonene jeg er borti etter hva jeg mener det er mest viktig å få gjort noe med. Og det andre er hvor mye penger man har til rådighet. Og det er her alle dere hjemme i Norge skal få muligheten til å hjelpe meg! Jeg har opprettet en egen konto som det går an å gi et lite bidrag til. Ingenting er for lite og ingenting er for mye. Jeg ønsker at alle som egentlig hadde tenkt å kjøpe en julegave til meg, heller setter beløpet de hadde tenkt å bruke inn på denne kontoen. Jo mer penger jeg klare å samle inn, jo flere kan jeg hjelpe. Målet mitt er å få bygge minst 5 hus. I tillegg til å gjøre diverse annet ”småtteri”. Dette betyr at jeg trenger minst 50 000 kr. Så da gjenstår det bare å se om nordmenn allerede har brukt opp alle pengene sine på julegaveshoppingen, eller om noen kanskje vil droppe en av posene med Nidars Julefavoritter og heller gi en 50-lapp til fordel for hjemløse i Shimbwe. Jeg må gjøre all jobben, men du kan bli med å spleise slik at jobben kan gjennomføres! Kontonummeret er 4260 72 09299.

Fordelen med å gi penger til dette prosjektet framfor noen av de andre tusen veldedighetsorganisasjonene som skriker etter pengene deres er at du kjenner meg, du vet atpengene går uavkortet til det de er ment for, og jeg lover deg at du får se resultatet i form av fotografier om noen måneder!

29.11.2013
Marion

P-Square i Dar Es Salaam!

P-Square er blant de største musikalske stjernene i Afrika. Hvor enn du drar vil du høre et par av deres etterhvert så velkjente hits (Do Me, Alingo, Personally, Chop my money), nattklubbene spiller dem, barene spiller dem, taxisjåførene spiller dem, og klarer du å unngå nevnte steder vil du høre sangene som ringetoner med jevne mellomrom. P-Square er rett og slett svære! På lørdag fikk jeg muligheten til å se dem live, en mulighet det er umulig å ikke slå til på.

Lørdags morgen gikk flyet til Dar Es Salaam med Tanzanias svar på Ryanair, nemlig Fastjet. Jeg hadde på forhånd hørt mye dårlig om Dar, og alt må kunne sies å stemme. Klimaet er passe håpløst, men en luftfuktighet som får enhver badstu til å fremstå som tørreste Sahara. Samtidig er byen stor (jeg er prinsippiell motstander av store byer), det er lite butikker og det er nærmest umulig å kjøpe seg øl, noe som sannsynligvis skyldes den store andelen muslimer i byen. Jakten etter et par friske, avkjølende øl tok på tiden. Men, lykken står den kjekke bi, som det heter. Nå kan riktignok ikke jeg ha vært særlig kjekk, siden Protein Pub uten noen som helst tvil er det mest skitne og nedslitte stedet jeg har kjøpt øl, lunken var den og...

I 6-tiden var det på tide å dra seg mot konsertarenaen. På vei dit fikk jeg flashbacks til den gang jeg var på Akon og Sean Paul i Harrare, Zimbabwe. Et arrangement som i ettertid fremstår som det mest amatørmessige jeg har vært borti, men en konsert og et publikum som sprengte skalaen. (Konsertkaoset i Harare kan det leses mer om her). Denne gang var det på Leaders Club det skulle foregå, en meget voksen cricketbane. Vi var, som seg hør og bør når man er hvit, tidlig ute. Dermed fikk vi god tid til å se oss omkring. Toalettfasilitetene var flotte, ølutsalgene mange og matsalget var som å komme til himmelen. Scenen var ikke blant de største, men på størrelse med den største de har hatt på Storåsfestivalen. Faktisk fikk jeg litt "storås-følelse" når jeg gikk rundt på området, eneste forskjellen var at dette så ut til å være mer profesjonelt gjennomført. Samt at jeg i inngangen ble møtt med vakter med maskingevær i stedet for en dansebandentusiast med snusleppe.

Vi kom i sekstiden. Klokken ni begynte første artist, og den ble halv ett før hovedattraksjonen P-Square stod på scenen. P-Square er en nigeriansk duo bestående av tvillingene Paul og Peter Okoye. Paul og Peter Okoye er utmerkede entertainere, fantastiske dansere, men dessverre har de ikke nok låtmateriale til å ha konserter på to og en halv time. De har fem-seks hits, men før de kom så langt i programmet hadde publikum dødd ut (må si jeg ble litt skuffet over tanzanianernes manglende konsertglød). Det er et litt dårlig tegn når publikum begynner å gå før de beste låtene er spilt, og kanskje ikke et kvalitetstegn når underholdningen mellom sangene var bedre enn musikken. Uansett, de loset oss trygt gjennom kvelden. Jeg konstaterte at afrikanerne på scenen har en rytmesans og danseferdigheter som ville gitt dem en solid seier i ethvert teit underholdningsrealityprogram på TV, selv med begge beinene i gips, og følte meg passe teit der jeg stod og "danset" med mine slitne bein.

Øllen var billig, maten var god og lydanlegget var helt enormt. Musikken var medioker og publikum var dødt. Arrangementet var altså den rake motsetning av konsertkaoset i Harare. Meget slitne fant vi veien tilbake til hotellet i 3-tiden, og kunne bare glede oss til å opp for å rekke flyet fire timer senere.

Jeg kunne fått dere til å trodd at dette er hvilken som helst moderne storby, men det er altså Dar Es Salaam.

 Det står dårlig til med strømforsyningen i Dar, men det hindrer dem ikke fra å servere kald øl.

Det stod slike griller på rekke og radd. Jeg tror det er slik det er i et eventuelt paradis.

Dette er det eneste tydelige bildet av P-Square jeg hadde på kameraet når jeg våknet opp.

Dette innlegget ble skrevet før klokken syv på morgenen. Grunnen er at jeg nå har pakket og er klar for å ta et par uker i Norge. Jeg skal gå på ski, jakte, sosialisere. Ja, og ta en eksamen. Så får Marion styre Hostel Hoff i mellomtiden.

Snakkes!

Arne

25.nov.

En snartur til paradis

I helgene er vi turister for alle pengene, så også den foregående. Etter en, for enkelte og da i særlig grad undertegnede, hard lørdag, stod rekreasjon og avslapping på programmet. En daladala var leid inn og tretten frivillige var klar for en spennende dag med nye opplevelser, vi skulle til "hot springs". Hot springs er et yndet reisemål for dagsturer i helgene, men jeg har bevisst spart denne godbiten til jeg kunne dra med Marion. Flere ganger har jeg hørt fra folk som har vært der hvor fantastisk det er, ja hvor helt usannsynlig flott og vakkert det er. Pisspreik, har jeg tenkt. Etter turen på søndag måtte jeg legge meg flat. De varme kildene ved landsbyen Chemka står til terningkast seks på terningen. Jeg føler rett og slett jeg har vært en snartur i paradis. Eneste minuset er at man må sitte å riste noe alldeles grusomt på "veien" til kildene. Det kan sammenlignes med å kjøre traktor på tvers av plognadene, noe vi alle vet er helt uholdbart. Gjennom fattige landsbyer og støvete savanne går turen, før man plutselig kommer til en grønn oase midt oppe i all elendigheten.

Kort fortalt er hot springs et par bekker som stammer fra grunnvannet. De er dog ikke spesielt "hotte", bare 25-26 grader. Det som derimot gjør dem spesielle er at de er krystallklare. Dette høres kanskje ikke så spesielt ut for oss nordmenn som er kvalmende bortskjemt når det kommer til rent vann, men i Tanzania er dette sjelden vare. Selv i de fineste bassengene i Moshi finner man vann som er betydelig mer skittent enn det vi boltret oss i på søndag. At man har strøm fra to kanter gjør også at vannet skiftes ut kontinuerlig slik at det holder seg rent og pent. Som alt annet i dette landet må man betale en avgift for å benytte seg av dette vannhullet, men de knapt 20 kronene er fort glemt når man kan hive seg uti det deilige vannet ved hjelp av et slengtau. En "restaurant" er det jaggu meg også der. Dog menyen er noe kort, de har chips og chips mayai (chips+egg). Men hvem kan klage? Det er tross alt in the middle of nowhere, som det heter. Jeg lar et par bilder fortelle resten...

Arne "Tarzan" Berg, grasiøs som alltid.

 

Tandemhopp viste seg å være noe mer problematisk.

To glade fisker koser seg i krystallklart kildevann.

A
18.nov

Multikulturelle Hostel Hoff

Jeg har tidligere nevnt Hostel Hoff som en blendahvit oase midt i alt det afrikanske. Et sted hvor man kan trekke seg tilbake for å være med likesinnede. Jeg må få benytte anledningen til å moderere dette noe. For en fremtidig samfunnsfaglærer som er interessert i historie, geografi og kultur er dette et drømmested. Faktisk skrev jeg i forrige måned en semesteroppgave om det flerkulturelle Norge. Ingen fare å bo utenlands, jeg kunne hente mye inspirasjon herfra, fra det multikulturelle Hostel Hoff.

I september/oktober hadde vi riktignok en invasjon av reisekåte danske tenåringer som hadde bevilget seg et friår fra utdanning, men nå drar det seg til med en litt mer variert populasjon. Akkurat nå er vi 25 "innbyggere", fordelt på 12 nasjoner og fem verdensdeler. Ja, alle verdensdeler så nær som Afrika (en verdensdel vi jo får stifte bekjentskap med uansett) og Antarktika(som har et noe begrenset innbyggertall, kun syv stykker i følge Wikipedia) er altså representert.

Vi har personer fra Norge, Sverige, Danmark, Nederland, England, Israel, USA, Canada, Brasil, Australia, Singapore og Tawain. I tillegg har den ene kanadagåsen fillipinsk avstamming, israelitten er fransk og jaggu har vi en indianer fra Amerika som hardnakket påstår han er meksikaner. Det er med andre ord på ingen som helst måte en homogen gruppe mennesker som er stuet sammen under samme tak. Selv om alle kommer fra relativt godt utviklede land (pluss noen svensker da) og flesteparten hører til vesten/nord/første verden, er det et mylder av kulturer og personligheter noe som fører både gode og dårlige ting med seg.

En av de gode tingene er at man får lært mye om man tar seg tid til å snakke med alle. Samtidig får man trimmet engelskferdighetene noe voldsomt, det krever brukbar engelsk når man har 10 forskjellige aksenter av dette verdensspråket rundt seg. For musikkinteressert vil det også være interessant med nye impulser fra alle verdenshjørner, men foreløpig holder jeg meg til skandinavisk piggtrådmusikk og samisk joik. Kan ikke suge til meg FOR mye fremmedkultur heller.

På en annen side kan det også føre med seg mindre positive ting. At vi stadig har briter og amerikanere her gjør at man daglig må gjennom de usannsynlig intetsigende standardfrasene som disse lirer av seg i tide og utide. Det er så fordømt mye enklere i Norge hvor et nikk eller et "hei" er mer enn nok som hilsen når man tusser morgengretten til frokost. Hører jeg en "what's up?/how is it/everyting?" (eller "ellers da?" som vi sier på norsk) til i dag så spyr jeg. Uttrykket fikk, sammen med "how are you?", delt førsteplass i verdensmesterskapet i mest unyttige og kronidiotiske spørsmål.

Ahhh, deilig å få ut litt frustrasjon.

A
15.nov

PS om ti dager drar jeg hjem til mors kjøttkaker (og en eksamen), fint om dere fikser oppkjørte skiløyper til den tid.

Meldal Frisørsalong versus Head2Head

Jeg har  altså kastet meg på fjolletrenden som tidligere var forbeholdt jåledamer og de litt mer fargeglade herrer, jeg klipper meg, til frisør, mer enn to ganger i året, selv om det smerter at jeg har blitt så hårreisende (pun intended) opptatt av eget utseende. Gudene vet hvordan jeg blir når jeg nærmer meg 40-årskrisen. Vi snakker sannsynligvis botox, hårtransplantasjon og fettsuging, ukentlig.

Saken er den at jeg skal befinne meg både lang og lenge borte fra Meldal Frisørsalong, eller "sjå ho Guri" som det heter, at jeg rett og slett må finne alternativer. Løsningen har blitt å "sjå'n Snurban". Mannen som klipper meg heter sannsynligvis ikke Mr. Snurban, men du skjønner nok hvor han har sin etniske tilhørighet hen slik. Jeg tør nemlig ikke klippe meg oss vaskekte afrikanere, i frykt for at de skal trøske av meg det som er av fine kommunegrå lokker. Som med alt annet lokalt må dette sammenlignes med hvordan ting er hjemme. Håper det er greit at jeg snikreklamerer heftig for Meldal Frisørsalong.

Når jeg ankommer salong Head2Head sitter Mr.Snurban utenfor og røyker rullings. På vei til hårvaskeinnretningen noterer jeg meg at han ikke vasker hendene før han gjør seg klar ved frisørstolen. Hårvask ja. I utgangspunktet er jeg ikke særlig begeistret for kroppskontakt, men hårvask er noe jeg forbinder med et utrolig velbehag, en rolig hodebunnsmassasje utført av forsiktige hender. Vel, dette var tankene jeg hadde om hårvask før jeg kom til Head2Head. I det jeg la hodet bakover, så langt bakover som praktisk mulig, kjente jeg en smal metallring som trengte seg inn i nakken. Samtidig kom det to engangshanskehender og lugget og slet i håret mitt. En stund var jeg usikker på om jeg befant meg i et torturkammer eller en frisørsalong, og tankene dreide i retning skumle SS-kjellere i et dystert og regnfullt Berlin. Jeg kviknet først til når det iskalde vannet vasket ut shampooen. 

Torturredskapen, og torturisten kan sees på dette bildet. Neste gang møter jeg opp nyvasket.

Etter den mindre hyggelige starten gikk turen til Herr Snurbans stol. Han var i perlehumør og jeg visste jeg var i trygge hender når han la vekt på at jeg egentlig ikke hadde noe jeg skulle ha sagt siden han var den som satt med en spiss saks i hånden. Deretter fortalte han hvordan vi vestlige griser som bruker fingrene som kam ødelegger for hele den store kamindustrien, selvfølgelig med et glimt i øyet og glis om munnen. Etter å ha slått an tonen gikk han amok med både saks, maskin og tynnesaksen. Helt til det var så lite igjen at jeg tror det må være en slags rekord. 20 minutter totalt. Han er kjapp, denne Snurban.

Snurban i aksjon med en annen kunde.

Ved endt klipping ble håret mitt, som seg hør og bør, vannkjemmet av den raske frisøren. Jeg var bare sånn passe fornøyd, men når det hele, vask+klipp, kostet meg 32 kroner, ble humøret bedre Her har norske frisører noe å lære.

Meldal Frisørsalong vinner altså på hårvask, overlegent. Mens der de står for komfort og velbehag scorer Head2Head skyhøyt på tempo og pris. For en tidel av norsk pris, og på under halve tiden, fikk jeg en hårfrisyre som er helt grei, selv om de to første "komplimentene" jeg fikk var "different" og "jææææ du ha nå vårte skamkløpt" (gjett hvem som kom med den siste...). Kort oppsummert er jeg svært tilfreds med det lokale frisørtilbudet, selv om bildet nedenfor tilsier noe annet.

Hårete Arne er tydeligvis mer tilfreds med tilværelsen enn "skamklipte" Arne.

A
8.nov

Tid for rekreasjon

Ut i fra det jeg skriver på bloggen tror du sikkert at livet her er et evig slit med arbeid og studering. Vel, da tar du feil. Enkelte ganger må man koble ut, slappe av og lade batteriene. Det er fint å løpe oppover Kilimanjaro, men jaggu er det godt å være skikkelig lat noen ganger også. Siden været her er rimelig hett, spesielt for oss nordboere som er vant til å hive det som er av klær tvert gradstokken kryper opp på tosifret, tilbringes late dager gjerne ved et basseng. Oppvarmet basseng? Nei. Når temperaturen selv på de kaldeste nettene holder seg over 20 grader trengs ikke slik. Egentlig er det bare forfriskende deilig med en kald dukkert når solen steker som best/verst, det er jo uansett ikke så kaldt som i is på Frilsjøen.

Bassenget ved Keys Hotel er fint for late dager. Mat får man servert ved solsengen.

Denne helgen tilbrakte vi lørdag ved Keys. Ti minutters spasertur og man kan legge seg ned på en solseng mens kelnere varter opp med mat og forfriskelser. Jeg har jo så smått begynt å forberede meg på at jeg skal hjem en tur om tre uker og husker med GRU all mobbingen jeg måtte gå gjennom sist jeg kom hjem fra Afrika blek som en albino. Prosjekt vinterbrun er altså i gang. Det gikk ikke helt etter planen denne helgen, da jeg nå går under navnet Rudolf, men det blir, det blir. Jeg lærte en gang et visdomsord fra en engelskmann: "first you get red, then you get brown, then you get cancer". Per nå er jeg i overgangsfasen mellom de to første, den tredje biter ikke på meg.

Vi lånte med oss min managerkollega Marys eldstedatter. En utemt liten rakker.

På søndag var det på tide å prøve noe nytt. Man kan jo ikke ligge på Keys en hel helg. Derfor ble vi med store deler av hostelbefolkningen til Honey Badger. En resort noen kilometers kjøretur utenfor Moshi.

Honey Badger, et yndet sted i helgene.

Honey Badger, eller HB som det også kan kalles (må ikke forveksles med voksenbrusen som konsumeres på lugubre bygdefester), er et feriested med rom, basseng, bar og restaurant samtidig som det støtter prosjekter innen utdanning og arbeidstrening i nærmiljet. Man driver altså bistand mens man slapper på solsengen, et salgstriks som går rett hjem hos meg. Etter en håndfull timer med intensiv bistandshjelp ved Honey Badger nærmet helgen seg slutten og vi dro hjem til det bassengløse hostellet. 

Neste helg tror jeg det blir en noe mer spennende utflukt, når vi skal oppsøke Al-Shabaab i Kenya.

Manageren illustrerer Hostel Hoff. Er det fri flyt, nær døden eller en stjerne han prøver å imitere mon tro?

A
4.november