Jeg har tidligere nevnt Hostel Hoff som en blendahvit oase midt i alt det afrikanske. Et sted hvor man kan trekke seg tilbake for å være med likesinnede. Jeg må få benytte anledningen til å moderere dette noe. For en fremtidig samfunnsfaglærer som er interessert i historie, geografi og kultur er dette et drømmested. Faktisk skrev jeg i forrige måned en semesteroppgave om det flerkulturelle Norge. Ingen fare å bo utenlands, jeg kunne hente mye inspirasjon herfra, fra det multikulturelle Hostel Hoff.
I september/oktober hadde vi riktignok en invasjon av reisekåte danske tenåringer som hadde bevilget seg et friår fra utdanning, men nå drar det seg til med en litt mer variert populasjon. Akkurat nå er vi 25 "innbyggere", fordelt på 12 nasjoner og fem verdensdeler. Ja, alle verdensdeler så nær som Afrika (en verdensdel vi jo får stifte bekjentskap med uansett) og Antarktika(som har et noe begrenset innbyggertall, kun syv stykker i følge Wikipedia) er altså representert.
Vi har personer fra Norge, Sverige, Danmark, Nederland, England, Israel, USA, Canada, Brasil, Australia, Singapore og Tawain. I tillegg har den ene kanadagåsen fillipinsk avstamming, israelitten er fransk og jaggu har vi en indianer fra Amerika som hardnakket påstår han er meksikaner. Det er med andre ord på ingen som helst måte en homogen gruppe mennesker som er stuet sammen under samme tak. Selv om alle kommer fra relativt godt utviklede land (pluss noen svensker da) og flesteparten hører til vesten/nord/første verden, er det et mylder av kulturer og personligheter noe som fører både gode og dårlige ting med seg.
En av de gode tingene er at man får lært mye om man tar seg tid til å snakke med alle. Samtidig får man trimmet engelskferdighetene noe voldsomt, det krever brukbar engelsk når man har 10 forskjellige aksenter av dette verdensspråket rundt seg. For musikkinteressert vil det også være interessant med nye impulser fra alle verdenshjørner, men foreløpig holder jeg meg til skandinavisk piggtrådmusikk og samisk joik. Kan ikke suge til meg FOR mye fremmedkultur heller.
På en annen side kan det også føre med seg mindre positive ting. At vi stadig har briter og amerikanere her gjør at man daglig må gjennom de usannsynlig intetsigende standardfrasene som disse lirer av seg i tide og utide. Det er så fordømt mye enklere i Norge hvor et nikk eller et "hei" er mer enn nok som hilsen når man tusser morgengretten til frokost. Hører jeg en "what's up?/how is it/everyting?" (eller "ellers da?" som vi sier på norsk) til i dag så spyr jeg. Uttrykket fikk, sammen med "how are you?", delt førsteplass i verdensmesterskapet i mest unyttige og kronidiotiske spørsmål.
Ahhh, deilig å få ut litt frustrasjon.
A
15.nov
PS om ti dager drar jeg hjem til mors kjøttkaker (og en eksamen), fint om dere fikser oppkjørte skiløyper til den tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar