Lørdags morgen gikk flyet til Dar Es Salaam med Tanzanias svar på Ryanair, nemlig Fastjet. Jeg hadde på forhånd hørt mye dårlig om Dar, og alt må kunne sies å stemme. Klimaet er passe håpløst, men en luftfuktighet som får enhver badstu til å fremstå som tørreste Sahara. Samtidig er byen stor (jeg er prinsippiell motstander av store byer), det er lite butikker og det er nærmest umulig å kjøpe seg øl, noe som sannsynligvis skyldes den store andelen muslimer i byen. Jakten etter et par friske, avkjølende øl tok på tiden. Men, lykken står den kjekke bi, som det heter. Nå kan riktignok ikke jeg ha vært særlig kjekk, siden Protein Pub uten noen som helst tvil er det mest skitne og nedslitte stedet jeg har kjøpt øl, lunken var den og...
I 6-tiden var det på tide å dra seg mot konsertarenaen. På vei dit fikk jeg flashbacks til den gang jeg var på Akon og Sean Paul i Harrare, Zimbabwe. Et arrangement som i ettertid fremstår som det mest amatørmessige jeg har vært borti, men en konsert og et publikum som sprengte skalaen. (Konsertkaoset i Harare kan det leses mer om her). Denne gang var det på Leaders Club det skulle foregå, en meget voksen cricketbane. Vi var, som seg hør og bør når man er hvit, tidlig ute. Dermed fikk vi god tid til å se oss omkring. Toalettfasilitetene var flotte, ølutsalgene mange og matsalget var som å komme til himmelen. Scenen var ikke blant de største, men på størrelse med den største de har hatt på Storåsfestivalen. Faktisk fikk jeg litt "storås-følelse" når jeg gikk rundt på området, eneste forskjellen var at dette så ut til å være mer profesjonelt gjennomført. Samt at jeg i inngangen ble møtt med vakter med maskingevær i stedet for en dansebandentusiast med snusleppe.
Vi kom i sekstiden. Klokken ni begynte første artist, og den ble halv ett før hovedattraksjonen P-Square stod på scenen. P-Square er en nigeriansk duo bestående av tvillingene Paul og Peter Okoye. Paul og Peter Okoye er utmerkede entertainere, fantastiske dansere, men dessverre har de ikke nok låtmateriale til å ha konserter på to og en halv time. De har fem-seks hits, men før de kom så langt i programmet hadde publikum dødd ut (må si jeg ble litt skuffet over tanzanianernes manglende konsertglød). Det er et litt dårlig tegn når publikum begynner å gå før de beste låtene er spilt, og kanskje ikke et kvalitetstegn når underholdningen mellom sangene var bedre enn musikken. Uansett, de loset oss trygt gjennom kvelden. Jeg konstaterte at afrikanerne på scenen har en rytmesans og danseferdigheter som ville gitt dem en solid seier i ethvert teit underholdningsrealityprogram på TV, selv med begge beinene i gips, og følte meg passe teit der jeg stod og "danset" med mine slitne bein.
Øllen var billig, maten var god og lydanlegget var helt enormt. Musikken var medioker og publikum var dødt. Arrangementet var altså den rake motsetning av konsertkaoset i Harare. Meget slitne fant vi veien tilbake til hotellet i 3-tiden, og kunne bare glede oss til å opp for å rekke flyet fire timer senere.
Jeg kunne fått dere til å trodd at dette er hvilken som helst moderne storby, men det er altså Dar Es Salaam.
Det står dårlig til med strømforsyningen i Dar, men det hindrer dem ikke fra å servere kald øl.
Det stod slike griller på rekke og radd. Jeg tror det er slik det er i et eventuelt paradis.
Dette er det eneste tydelige bildet av P-Square jeg hadde på kameraet når jeg våknet opp.
Dette innlegget ble skrevet før klokken syv på morgenen. Grunnen er at jeg nå har pakket og er klar for å ta et par uker i Norge. Jeg skal gå på ski, jakte, sosialisere. Ja, og ta en eksamen. Så får Marion styre Hostel Hoff i mellomtiden.
Snakkes!
Arne
25.nov.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar