Transportmiddel i Tanzania: dala dala

Dala dala, minibusser, gamle skakkjørte Hiacer. Tanzanias mest brukte kjøretøy i kollektivtransporten. Når en Toyota Hiace er såpass rusten/ødelagt/sliten at den er ulovlig å ha på europeiske veier, så eksporteres den til Afrika. Her humper de videre som lokalbusser i ti år til. Jeg skal på ingen måte slenge dritt om Hiace, for dette er solide biler som tåler en trøkk, men enda de kommer helt hit til Moshi er det bare skranglekasser igjen. Og en utslitt bil som er laget for varetransport, fylles opp med folk og bagasje og durer ivei i 100km/t+, kan det bli mer spennende enn en sindig meldaling tåler.

En standard dala dala.

Som vist ovenfor har gjerne dala dalaer et navn i frontruten. Det er som oftest religiøse budskap a la "glory to God", "in Allah we trust" og slike ting. Men jeg har også sett "Liverpool FC" og "Old Trafford". Navnet skjemmer ingen, som det heter. Som man også kan se står det noen navn på den stripen som går nedenfor frontvinduet, disse angir hvilken rute bilen kjører. Det er nemlig et system i kaoset, noe det tok meg en håndfull måneder å innse.

Over kan du se en grov tegning av hvordan sitteplassene fordeler seg i en dala dala. 21 plasser, grovt regnet. Er det barn kan man hive inn nærmest ubegrenset antall mennesker (jeg har vært med på 38). To eller tre tilhører de som drifter bilen. Én sjåfør, en pengeinnkrever og overraskende ofte en tredje person som har en noe mer diffus arbeidsoppgave (i Kenya var dog tredjemann viktig, han hadde i oppgave å renske khat-stilkene for blad). Jobben til pengeinnkreveren er å stappe så mange mennesker som overhodet mulig inn i den stakkars overbelastede bilen. Når man bikker 20 føler man at det begynner å bli trangt. Litt trangere enn en normal norsk komfortsone foretrekker. Når man har 25 er det i bunn og grunn fullt. Da har man gjerne fem stående personer, og som vist ovenfor er antall ståplasser begrenset.

For et par dager siden var jeg, Marion og Mary (min kollega) på dagstur til en nabolandsby. Dit går det ikke dala dalaer så veldig ofte, noe som resulterer i ekstra mange passasjerer. Når man står duknakket, en fot i løse luften og den andre i klem, mens man klamrer seg fast som best man kan, er det vanskelig å skaffe full oversikt antallet. Det blir ikke lettere over at man har en solid afrikansk pupp daskende i ansiktet, en gørsvett armhule over nesen og rumpestumpen til en gigantisk afrikansk mama daskende mot underlivet mens man kjenner et småsvett herrekjønn mot låret. På tross av disse utfordrende omstendighetene klarte jeg å rekne MINST 31(!) voksne personer. Og da var det visstnok ikke fullt, et sikkert tegn på dét er at de faktisk fikk igjen døren, stort sett. Det er ikke fullt før 3-4 henger bak og 4-5 henger ut døren. Uansett en traumatiserende, dog interessant, opplevelse.

Det er når man sitter 30 mann i en gammel sliten Hiace, med slitte bremser, dårlige dekk og generelt rusten og skranglete, at man skjønner hvorfor de er religiøse i dette landet. Mer enn én gang har jeg selv vært svært nær å vende meg til høyere makter når det skrangler avgårde i 120 km/t (det er faktisk mulig i nedoverbakke).

Til fest hender det at danske tenåringer foretrekker å henge ut døren. Meget trafikksikkert!

Dala dalaer er trege, ekstremt trafikkfarlige og utfordrer intimsoner på alle bauger og kanter. Er du riktig uheldig får du en kaklende høne i fanget eller en stangende geit under setet ditt. Så hvorfor i aller videste verden bør man ta en dala dala? Latterlig billig, og med latterlig billig mener jeg rundt fire kroner for en avstand tilsvarende Meldal - Orkanger, og en kulturopplevelse du, av legale grunner, aldri får opplevd i fedrelandet.

A

31.jan

Arne og damene på safari

Etter turen opp Kilimanjaro trodde kanskje folk at jeg omsider skulle ta meg til fornuftige ting igjen, som for eksempel studier eller noe slags form for jobb. Hehe, ikke denne karen nei! Da stod en safari for turen. Safari er swahili og betyr egentlig reise, men vi wazungu (hvite) bruker det kun om fotojakt på den afrikanske savannen. Reiseselskapet var sterkt østrogendominert, Marion med søster, min egen søster, tante Ingvild og Sjøla. Arne og damene med andre ord. Da er det fint at det finnes bøker, slik at man har noe fornuftig å bryne hjernen på. Savannen altså, nærmere bestemt Tarangire og Ngorongoro stod på programmet. Tarangire er elefantpark nummer én i Tanzania, mens Ngorongoro, et vulkankrater er den nasjonalparken med høyest dyretetthet. Bereist som jeg er har jeg jo allerede vært på safari, derfor kunne jeg lene meg tilbake og nyte i stedet for å stresse med kameraet.

En giraff.

På den første av tre dager gikk turen til Tarangire sammen med guiden John og kokken Mr.D (D for Delicious, fordi maten hans er deilig). Noe av det første som slo meg er hvor utrolig avhengig jeg er av en guide på en slik tur. Enten er dyrene sabla godt kamuflert, eller så er jeg utrolig dårlig til å se dem (derfor jeg er en sjeldent dårlig jeger?). Men safari-John fikset biffen. MAKAN til syn! Det han så med det blotte øyet, mens han kjørte i 50 kilometer i timen på humpete grusvei, klarte jeg så vidt å se når vi stod stille, og jeg hadde kikkert! Vi fikk sett løver, giraffer, aper, antiloper etc etc. Men høydepunktet, uten tvil, var elefantene. Om elgen er skogens konge så er definitivt elefantene kongen av savannen!

Å få sett disse kolossene på 6-7 tonn på kloss hold er, bokstavelig talt, stort. To episoder skiller seg ut når jeg tenker tilbake på safarien. Første dag kjørte vi oss på en liten elefantflokk som beitet like ved veien. En stor manne-elefant strøk seg forbi bilen, så nært at det hadde vært null problem å klappe den på magen. Vi klappet den selvfølgelig ikke, da vi var passe opptatt med å sitte musestille i ubegrunnet frykt for monsteret som spaserte forbi.

Her er Mister Dumbo på besøk inne på campingområdet på Ngorongoro. Han stengte for veien til toalettet, den rakkeren!

På dag to fikk vi en ny stor elefantopplevelse. Guiden kjørte ned til en elv, hvor det visstnok var vanlig at elefantene slukket tørsten. Vi så 10-15 elefanter oppe i et skogholt på andre siden av elven, noe som var vel og bra. Et kvarter senere derimot, krydde det av elefanter, som lopper og lus hoppet de frem fra skogen og løp mot elven! Straks var bilen vår omgitt av om lag 100 eksemplarer av denne giganten av et dyr. Små elefantbarn som sprang mellom benene på moren, gamle hunn-elefanter med hengepuppene sinne og våryre elefantokser som slengte rundt seg kåthetssekretet som jeg ikke husker navnet på. Fint for oss mennesker at elefantene gir blanke i om vi er til stedet. De har ingen reelle fiender, og går akkurat der de vil når de vil.Ngorongoro ble besøkt på safariens tredje, og siste, dag. 20 ganger 20 kilometer fullspekket med dyr. Bøfler, sebraer, gnu, aper, elefanter og løver. Slående vakker natur og stor dyretetthet gir muligheter for flotte opplevelser. Ironisk nok ble den største opplevelsen på safarien, i hvert fall for min del, en episode helt uten action. Vi kjører på en humpete grusvei når sjåføren plutselig stopper opp. Noe er i gjære. Til venstre ser vi tre bøfler som slikker sol, noe som i og for seg ikke er så forbløffende. Til høyre derimot, ser vi intet mindre enn åtte løver som sniker seg fremover. Løvejakt! Løvene sprer seg ut i vifteform og kommer stadig nærmere bøflene. Den nærmeste er kanskje 20 meter unna på det nærmeste. Mange safaribiler har nå kommet til, og det må være 25-30 land cruisere som har stoppet opp for å se. Så skjer noe helt uventet. En sliten gammel bøffelokse kommer spaserende inn fra venstre, rett mot løveflokken. Avledingsmanøver? Selvmordsforsøk? Adrenalinjunkie? Bøffeloksen går rett inn i løvenes posterings-vifte. Stopper opp, ser seg omkring. Et par av løvene nærmer seg, sniker seg fremover i gresset. Men det tør ikke angripe, de er for mette i følge safari-John. Bøffelen går videre. Passerer samtlige løver, og går mot grønnere beitemarker som om ingenting har hendt.

En løve.

Selv om "bøffel-jakten" utviklet seg til et aldri så lite antiklimaks er det utrolig tøft å få komme så tett på naturen. Det kan man jo gjøre i Kristiansand Dyrepark også, sier du. Ja, hvis man vil se dyr innestengt i små bur. Under en safari i Tanzania får man se dyrene i sitt naturlige habitat. De er riktignok veldig vant til biler som kjører forbi på kloss hold, men man får likvel se en naturlig adferd i naturlige omgivelser.

Jeg elsker safari.

A
24.jan

5895 meter over havet - Kilimanjaro!

Tirsdag syvende januar var ti nordmenn klare for en av sine større utfordringer. Vi befant oss ved Machame Gate, en inngangsport til Kilimanjaro National Park. Inngangsporten til Afrikas tak, vulkanen Kilimanjaro som ruver flere tusen meter over omkringliggende områder. Afrika høyeste fjell og en av "seven summits" (høyeste fjell på hvert kontinent), var altså målet for den "avslappende" ferieturen våre kompanjonger hadde valgt. Det var ingen tvil om at alle var spente, kanskje foruten Marion som visste hva hun gikk til siden hun besteg toppen for et drøyt år siden, og noe nervøse før denne litt uvanlige toppturen.

Ekspedisjonsdeltagerne:
b.f.v: Kari Vagstein, Marius Male, Arne Berg, Leif-Georg Bye, Erik Berg, Vetle Vintervold
f.f.v: Marion Steigedal, Håkon Kvam, Stein Ola Lund, Ingeborg Berg

Første dag gikk vi fra Machame Gate til Machame camp. 12 kilometer rolig labbing og, vips, så var vi oppe på cirka 2800 meter over havet. Høyere enn Galdhøpiggen og med det en solid personlig rekord for flesteparten i følget. Stemingen var upåklagelig, motivasjonen høy og alle var fortsatt ved godt mot. Ikke minst var vi alle imponerte over porterne (vi hadde cirka tre hver) som hadde løpt oppover og satt opp telt, ordnet mat og gjort alt klart for oss turistene.

Eget mattelt med treretters (om man regner det obligatoriske popcornet som en forrett) middag er ikke dårlig når man er "i mårken".

Dag to gikk også i tregt tempo, eller polepole som det heter på kiswahili. Det er det det handler om, om man ønsker å unngå høydesyke. Gå sakte, drikke mye. Leif-Georg satte en imponerende rekord denne dagen, da han markerte territorium 13 ganger på fem timers marsj. Slå den! I krabbegir ankom vi Shira Camp, oppkalt etter én av de tre vulkanene som utgjør Kilimanjaro-massivet, på 3800 meter over havet. På en slik høyde begynner man å merke mangelen på oksygen, noe flere fikk erfare når de småjogget til toalettet. Syre!

Det høres kanskje litt kjedelig ut å gå korte etapper i skilpaddetempo, men man kommer fort inn i rytmen. Opp senest klokken seks, i seng før åtte. Gå. Drikke. Gå. Spise. Gå. Drikke. Gå. Med allsang, vitser og mer eller mindre gode historier gikk tiden fortere enn man skulle tro.

På tredje dag var det omsider på tide å kjenne skikkelig på høyden. Stien gikk fra Shira Camp opp til Lava Tower på cirka 4600 m.o.h. før vi labbet ned til Barrance på knappe 4000. Det var på denne etappen vi begynte å møte motstand i form av høydesyke. Flere fikk mindre symptomer på høydesyke, en gjennomgikk en real tarmtømming mens jeg selv satte en bunnsolid norgesrekord i hodepine. Ja, faktisk hadde nok hodepinen kvalifisert til en plass i Guiness rekordbok, men nå er det ikke helt min stil å syte over slikt småtteri. På Lava Tower trosset jeg de vanvittige smertene kroppen ble utsatt for og klatret til toppen av lavatårnet, en steinkoloss som ruver 100 meter over området rundt. Stein Ola og Marion var også med på denne avstikkeren, en avstikker som i ettertid står frem som et av høydepunktene på turen. Går du Machame-ruten MÅ du ta denne ekstraturen!

To fornøyde tindebestigere.

På fjerde dag våknet vi til triste nyheter. Ekspedisjonsdeltager Kvam måtte kaste inn håndkleet. Magen var lite samarbeidsvillig og å fortsette turen ville vært pur idioti og kunne gitt alvorlige følger. Heldigvis valgte Håkon å overse guidens råd om å gå videre. En klok avgjørelse, men den satte sitt preg på dagsetappen i form av lunken stemning. At flere andre også begynte å slite litt gjorde også sitt. Høyden gjorde at de i litt mer moderat fysisk form valgte et roligere tempo enn de aller sprekeste. På tross av sykdom, utslitthet og misnøye kom vi oss opp legendariske Barranco Wall (en snirklete sti hvor man opptill flere plasser må hjelpe til med armene for å komme seg opp) og helt frem til base camp - Barafu på 4600 m.o.h. Frem klokken fire, middag klokken seks og beskjed om at vi ville bli vekket klokken ti. Det var klart for toppstøtet

Guiden Antipasi loset gruppen mer eller mindre trygt frem til Barafu camp.

Klokken er 23.00 på fjerde dag. Vi har sovet fire timer. En helt særegen stemning råder. Vi er åtte spente ekspedisjonsdeltagere (Vetle har valgt å ikke prøve på grunn av kraftig høydesyke), som gjør oss klar for siste kraftanstrengelse. Med et tempo som ville fått skilpadder til å le, tusser vi ivei i mørket. Med tredve korte skritt i minuttet skulle man tro det var overkommelig, men luften er såpass tynn at det likevell pustes tungt. Litt for tungt for en forkjølt Erik. Han snur etter en og en halv time. Syv personer, som snart deler seg i flere grupper. Jeg går i front sammen med Marion, Stein Olav og Marius.

Før høydesyken slo til for fullt.

Mørkt. Kaldt. Tungt. Ser på hælene til personen foran. Puster, inn, ut, inn, ut. Uten dype innpust kommer hodepinen og kvalmen momentant. Eneste lys er lyskjeglen fra hodelykten. Høyre fot frem. Pust inn. Venstre fot frem. Pust ut. Hvorfor gjør jeg dette? Hva gjør at jeg med viten og vilje stadig tar nye steg som jeg VET fører meg mot mer høydesyke?

I halv seks-tiden, etter drøye seks timer monoton gåing og pusting oppover fjellveggen, får jeg første smak av belønning. Vi ser hodelykter fra folk som går Marangu-ruten. Vi nærmer oss kraterkanten! Kvart på seks ankommer kvartetten Stella Point. Vi er oppe på toppen av krateret! Det er fortsatt en liten times gåtur til høyeste punkt, men nå VET vi at vi klarer det. Selv om kroppen er sliten og hodet er tomt, så føles det godt. Halv syv står vi på Uhuru Peak. Afrikas høyeste topp. I øst, over nabotoppen Mawenzi har vi utsikt til en nydelig soloppgang. I vest ser vi lillesøster Mount Meru. Foran oss ser vi det grønne skiltet som viser at vi har nådd toppen. Det føles godt, selv om man er sliten, trøtt og lei. Litt som å komme i mål etter en 5-mil på ski. Man føler lettelse, men orker ikke juble.

Marius, undertegnede, Stein Ola og Marion på 5895 meter over havet.

På vei ned møter vi først Kari som har havnet i et lite vakum. En irriterende frisk og opplagt Stein Ola blir med til toppen en gang til, høy på adrenalin løper han som en vårkåt kalv over snøen. Vi tre andre fortsetter nedover. Lengre ned i lien når vi igjen Ingeborg. Hun nådde Stella Point. Godt jobbet og et bevis på at man behøver ikke være i superform for å gå Kilimanjaro, bare man er sta nok. I ni-tiden kommer vi ned til Barafu. Får høre at Leif-Georg trosset gjenstridig neseblod og gryende lungeødem i kampen mot Kili. Han ofret blod, svette og tårer. Belønningen var å nå Stella Point, et bevis på at man har overvunnet høyden og nådd Afrikas tak. Vi tok oss en fortjent pust i bakken før det ble brunch og videre marsj nedover fjellet. Alle ivrige etter å komme i mer oksygenrik luft, vel, foruten Stein Ola som gjerne ville ta en tur til på toppen. Respekt!

42 personer (seks guider, tre kokker og 32 bærere) hadde vi til å hjelpe oss, ti turister, til toppen. Dette er heltene på Kilimanjaro.

For fem år siden oppholdt jeg meg i Moshi i drøye tre måneder. Jeg hadde ikke penger til å bestige det fordømte fjellet som stod og gliste til meg hver dag. Dette opplevdes utrolig irriterende, og siden den gang har ikke jeg og Kili vært særlig gode venner. Nå, fem år senere, har jeg endelig gjort det. Jeg har vært på toppen av Kilimanjaro og kan slå meg til ro med at jeg aldri mer behøver å gjøre en slik tur igjen.

Takk til mine ni turkompiser, 42 hjelpere og Kilimanjaro for en uforglemmelig tur.

A
18.jan

PS vi brukte selskapet African Scenic Safaris (http://www.africanscenicsafaris.com/), om noen ønsker råd/tips/hjelp i forbindelse med safari eller Kilimanjaro-tur er jeg behjelpelig.