Jipe Moyo, såpebobler og … Aivar Rehema????

Som manager på Hostel Hoff bør jeg ha grunnleggende kunnskap om alle prosjekter vi samarbeider med. Det er nemlig slik at organisasjonen som springer ut av Hostel Hoff, Path to Africa, ikke driver noen prosjekter selv, men heller sender frivillige ut til prosjekter som allerede finnes i området. Dette av den enkle grunn at prosjekt startet og drevet av hvite frivillige er så lite bærekraftig at det er helt fånyttes, i stedet skal kompetansen til de frivillige hjelpe de lokale organisasjoner med å utvikle seg.

I dag var det Jipe Moyo som stod for tur. Et senter i en av de fattigere delene av Moshi. Og når vi snakker om en fattig bydel i en allerede fattig by, i et fattig land, DA snakker vi om folk som har det passe jævlig. Jipe Moyo er et senter som drives av lokale krefter, hvor de svakeste i samfunnet (i all hovedsak barn og syke kvinner) får støtte.

Jeg skulle være med Natasha for å se hvordan en dag på førskolen foreløp. Ikke uventet dukket ikke den faste læreren opp, noe som bød på problemer. Jeg vet godt hvor vanskelig det kan være å holde styr på 15-20 barn når jeg snakker samme språk som dem, når man IKKE har et felles språk blir det en solid utfordring. Det er da det kan være kjekt at man har med å gjøre med barn fra den tredje verden. Barn som ikke blir sur om de får Rafael i stedet for Donatello, ja barn som sågar kan bli glade om de får Duplo selv om de ønsker seg Lego. Å få bruke sine ekstremt understimulerte kreative ferdigheter gjennom tegning var stor stas, men når lærer Natasha dro frem såpebobleblåseren stod stemningen i taket. Et glimt av glede i en ellers trist og tung hverdag. Så enkelt, så genialt. Mon tro om dette hadde skapt like stor begeistring for norske 5-6-åringer, jeg tviler…

Enkelte mener at nyskolen i Meldal er altfor trang, ja nærmest klaustrofobisk. Hvordan ville de opplevd et slikt klasserom tro?

Endelig kan jeg vise frem et bilde av lekende små negerbarn, på tide! 

Ting tyder på at Aivar Rehema har en topphemmelig treningsleir i Manjango, Moshi. Tipper storform til vinteren da ingen dopingjeger vil finne ham her. Ser ut til at han har selskap av den godeste John Rambo og, spennende duo.

Manager Berg til tjeneste!

Før jeg dro fikk jeg ustanselig spørsmål om hva jeg egentlig skulle gjøre her nede. For å være helt ærlig, jeg hadde ikke peiling! Eneste jeg hadde klart var at jeg fikk bo her gratis, noe som i bunn og grunn var tungen på vektskålen i spørsmålet om jeg skulle dra eller ikke (at jeg fikk med meg selskap var nok enda mer tungtveiende, men la oss ikke bli for klissete her).

Hostel Hoff huser altså opp til 28 frivillige og har en voldsom gjennomtrekk av folk. Mange er her bare en måned eller så, så jeg skal få overvære mange tårevåte avskjeder de neste ti månedene (ikke mine tårer naturligvis, da jeg er mann og ikke kjærring). Poenget er at eieren av hostelet ønsker en ansvarlig person (hehe, hun kjenner meg ikke veldig godt) som er på plass og kan bistå med smått og stort. Vi har også en lokal manager, men siden hun har vanlig arbeidstid og eieren er notorisk skeptisk til lokale folk, trengs det vestlige krefter her.

Mine arbeidsoppgaver er få og enkle. Jeg skal være til stede når det kommer nye frivillige (unntaket er på fredagskvelder når jeg er ute og drikker, da legger jeg igjen et lite personlig brev) for å vise dem rundt. Jeg skal også være oppdatert på hvem som er på huset, hvor de sover og hva de gjør på dagtid. Sistnevnte forutsetter at jeg også vet hva de forskjellige prosjektene innebærer, så derfor har jeg brukt den første tiden til å besøke alle prosjekter. Meget interessant å få et innblikk i alle de forskjellige områdene, noe som gjør det lettere for meg å velge prosjekt også, samtidig som jeg skal være i stand til å informere nye frivillige om våre samarbeidspartnere slik at de kan velge noe som passer dem. Oooog sist, men ikke minst, skal jeg sørge for at alle frivillige har tilgang til friskt, deilig og rent vann. Dette innebærer en konstant masing for å få samlet inn penger, ingenting som er morsommere!

Begrenst med arbeidsoppgaver her altså, men likevel vil jeg nok etterhvert (når min kjennskap til hostelet, byen etc etc øker) kunne være til god nytte for gjestene her.

Over og ut!

Hvordan underholde en jøde i lystig lag

Jeg har aldri vært noen skikkelig entertainer som kan dra frem det ene trikset etter det andre i lystige lag. Det blir ikke mindre vanskelig å være underholdende når man til enhver tid må benytte seg av andrespråket sitt. Men når det kommer til å underholde jøder har jeg et ess i ermet, et "triks" som flere ganger har ført til stående applaus fra Guds utvalge folk.

Er dette noe du har plukket opp på stilige amerikanske filmer, eller stjålet fra en tilfeldig casanova spør du kanskje? Nei, dette er noe jeg lærte av Anlaug Aas, tidligere prestefrue i Meldal, og min kristendomslærer på barneskolen. Det er ikke til å legge skjul på at jeg aldri var noen stor fan av dette faget, men det har vist seg at jeg faktisk lærte noe som jeg har kunnet bruke i ettertid.

Forrige torsdag var det avskjedsfest for en amerikansk dame. Samtalen gikk en smule tregt, til jeg fant at hun var av jødisk herkomst. Da måtte jeg selvfølgelig dra i gang "Hevenu shalom aleichem" - sangen som får enhver jøde til å juble i begeistring. På tilnærmet perfekt hebraisk (med mitt magiske språkøre sitter selv dette heslige harkespråket som et skudd) måtte jeg selvfølgelig synge dakapo for å tilfredsstille begge mine jødiske "samboere". De hadde tydeligvis ikke forventet å få en hebraisk avskjedssang servert av en selverklært hedning fra det kalde nord, pussig nok... Fornøyd kunne jeg konstatere at nok en gang hadde gitt jøder underholdning fra øverste hylle.

Neste uke kommer det en italiener hit, så for tiden øver jeg inn et Ramazotti-nummer.

Kollaps, partydop og viftende peniser - ukesoppsummering

Første hele uke ved Hostel Hoff nærmer seg slutten, og hvilken uke det har vært! Full trøkk fra start til slutt i en uke som forhåpentligvis ikke viser seg å være normalen.

Det hele startet på tirsdag når en ung frøken fra de nederlandske sletter feiret sin første dag som frivillig med å kollapse på en jordvei ved en landsby "in the middle of nowhere". Bevisstløs ble hun båret av en tilfeldig forbipasserende til nærmeste bil. Neste døgn tilbragt på et "sykehus" som er akkurat så dårlig og skittent som du sannsynligvis forestiller deg. Frisk start på afrikaturen, som forøvrig var første tur på egenhånd. Hun reiser hjem med en meget god historie, om ikke annet.

Fredager er den store "gå ut-dagen", og da var det jaggu meg en ny frøken som fikk vår oppmerksomhet. Når man får servert en drink av fremmede er man selvfølgelig høflig og sier ja takk, spesielt når man befinner seg i et land hvor utelivet for de lokale heltene dreier seg om å lure flest mulig hvite jenter til sengs. Det som først virket som en usedvanlig beruset person utviklet seg i løpet av natten til å bli en skjelvende, panikkslagen og spyende person, uten noen som helst mulighet til å ta vare på seg selv, med behov for akuttinnleggelse på tidligere nevnte sykehus. Utrivelig hendelse som satte en støkk i oss alle sammen og ikke minst i den forulempete. Bare så det er klart, hun ble tatt godt vare på, og ble ikke utnyttet på noen som helst måte - heldigvis!

Så, på lørdag, skulle vi få enda et stort samtaleemne. Fem jenter var ute på shopping, midt på lyse dagen, i Moshis hovedgate, når de opppdaget at de ble forfulgt av en fremmed mannsperson. Plutselig står vedkommende med "mannetingen" (hvorvidt han var så godt utstyrt som det ryktes at lokale menn er sier historien ingenting om) og det var helt klart at det ikke var for å urinere. En noe spesiell fremgangsmåte å kurtisere det motsatte kjønn på, en måte som forøvrig ikke fungerte særlig bra. Bevæpnet med steiner søkte jentene tilflukt i en butikk hvor de fikk betjeningen til å jage forfølgeren med slag og spark, noe steining var vel inne i bildet også.

Håper neste uke blir noe roligere og at sikkerheten til hostelets beboere IKKE blir truet.

Noen bilder fra Hostel Hoff

 

 Ærverdige Hostel Hoff hvor jeg etter planen skal tilbringe de neste ti måneder. Ikke noe unødig luksus her i gården, men man klager da ikke. Som du ser er hagen velstelt, ja langt over gjennomsnittet i nabolaget her vil jeg si. Godt jobbet gartner Richard!

Om du får assosiasjoner til en rom-leir av dette bildet er du neppe alene. På grunn av stor pågang av gjester har det kommet opp en rekke hustelt (disse tre pluss ett til på andre siden av hovedhuset) de siste årene, det er så mye enklere og billigere enn å bygge vanlige husanneks. Mitt eget personlige krypinn kan sees lengst til venstre i bildet. Du tror kanskje det er dårlig å ligge i telt? Vel, jeg er den eneste som er på enerom. Jeg har god plass, samt at et telt er mye kjøligere på natten enn et steinhus.

På ettermiddagen, når folk er tilbake fra dagens gjøremål, står det ofte lek og moro på timeplanen. En bastardutgave av volleyball (noe variable ferdigheter gjør at man ikke kan følge alle regler slavisk, men poenget er fortsatt å få ballen over på den andre siden) er populært. Personlig synes jeg det er best å spille i motbakke.

 

Tavlen - et uvurderlig verktøy for å holde oversikt over hvor alle gjestene befinner seg. Jeg gleder meg til september, da kommer det opp et kjærkomment navn på "the board".

Hostel Hoff, Moshi, Tanzania

Ah, endelig er jeg tilbake der jeg hører hjemme - på Internettet! Ting går sakte her, men omsider har jeg da et fungerende USB-modem så jeg kan oppdatere denne fantastiske bloggen. Farten er såpass bra at jeg nok kan laste opp bilder etterhvert også, gled eder!

Jeg har altså sjekket inn på Hostel Hoff, et hostel primært for folk som vil jobbe som frivillig (om det ikke tilfeldigvis er ledig rom kreves det en minimumslengde på en måned på oppholdet) i nærmiljøet. En liten hvit oase i en ellers kulørt hverdag. Etter vår vestlige standard ramler det ikke akkurat stjerner på dette establisementet, men for unge mennesker som reiser på et stramt budsjett gjør det så absolutt susen. Relativt rene rom, ikke altfor mange dyr innendørs (har ikke sett en eneste kakkerlakk i teltet mitt (ja, jeg bor i et telt) så langt - bank i bordet!) og to måltider dagen er mer enn nok for min del.

Per nå er vi smekkfull, noe som betyr at det er 28 innlosjerte gjester fra rundt om i verden. Amerikanere, briter, irer, nederlendere, australere, svensker og dansker. Godt med flere som har engelsk som andrespråk, så kan vi le av hverandre når vi sier uforståelige ting som "how much is the clock?" eller spør om å få låne "the ash trash". Dog har jeg et litt ambivalent forhold til dansker. Det irriterer meg voldsomt at jeg akkurat ikke forstår hva de sier, samtidig har de en aksent som minner meg om Uti vår hages kamelåså-sketsj (søk den opp på Youtube om du ikke har sett den) noe som letter på humøret. I dag kom riktignok en av danskene til nytte. En fysioterapeut med idrettsskader som primærfelt skal få meg i stand til å gjennomføre halvmaraton i september - kenyanerne skal bli slått av den hvite mann! Jeg har også fått trimmet svorsken min med en englender som snakker OK svensk, så nå vet jeg akkurat hvordan Skavlan har det og har fått stor forståelse for hans knoting.

Mer om livet ved hostellet kommer nok senere, sammen med mye annet snææææcks!

Arne viderefører sunne norske verdier i Afrika

Nordmenn har en lang og utrolig stolt historie på det Afrikanske kontinent. Helt fra da Danmark-Norge skippet ut slaver fra Ghana på 1600-tallet via den "lokale stoltheten" Christian Thams som hersket over drøyt 40.000 negerslaver i Mosambik for hundre år siden til de to kjekkasene som lekte Rambo i den kongolesiske jungelen, har vi stolte nordmenn spredd fryd og glede i de svartes land. Og nå er det min tur til å ta med våre flotte verdier til disse litt mindre siviliserte menneskene på Det Fortapte Kontinent.

Nå har jeg som mål å kanskje oppføre meg noe bedre enn de ovennevnte, selv om bakgrunnen er den samme. Jeg gjør dette for egen tilfredsstillelses skyld. Jeg skal ikke redde verden, jeg skal ikke engang redde et lite land. Det jeg derimot skal, er å kose meg, studere litt, trene litt og jobbe litt, samtidig som jeg får oppleve et eventyr jeg kan snakke om, og leve lenge på.

Turen går altså til Moshi, den litt søvnige og skitne byen ved foten av Kilimanjaro, som jeg var i for noen år tilbake. Bosted blir som sist, ærverdige Hostel Hoff (ja, det er oppkalt etter legenden David Hasselhoff), hvor jeg skal ha et visst ansvar for at ting går riktig for seg samtidig som jeg tar i mot nye frivilligarbeidere. For denne enorme arbeidsinnsatsen får jeg kost&losji så lenge jeg vil, og jeg vil, helt til neste mai er planen. Tradisjon tro skal jeg selvfølgelig blogge om alt det spennende jeg gjør, ser og opplever i dette for mange ukjente landet sør for ekvator. Ingen sak er for liten, for stor eller for alvorlig når Tanzi-Arne tar seg på tak. Håper det blir lesbart.

I morgen forlater undertegnede fedrelandet. På gjenhør!

Arne