Studenten Arne tar eksamen...... på Yrken(!?!?)

I fjor gikk jeg førsteåret på grunnskolelærerutdanningen ved HiST. Et fint år, hvor jeg fikk ufortjent gode karakterer hvorav en av dem var sannsynligvis en grov skrivefeil. Noen lurer kanskje på hvorfor i all verden jeg, som har somlet såpass med utdanningen allerede, nå somler bort enda mer tid med å ta et år i Afrika. Noen synes jeg er teit, noen synes jeg er treg mens atter andre mener jeg rett og slett er dum som skussler bort tiden slik. Heldigvis er det kun meg selv det går utover, så jeg håper ingen bekymrer seg altfor mye.

Saken er den, at på slutten av førsteåret ved HiST fikk jeg tilbudet om å være manager ved Hostel Hoff. Et års gratis ferie hørtes unektelig fristende ut, ingen kan nekte på det. Før jeg bestemte meg slo jeg av en prat med en studieveileder på Rotvoll, og hun syntes ideen var helt fantastisk god. I samme slengen ga hun meg nærmest en garanti for at et års permisjon skulle gå i boks. Det burde hun ikke gjort. Permisjonen gikk ikke i boks, men før jeg fikk det avslaget var jeg allerede så langt i planleggingen, noe også min bedre halvdel var, at å ombestemme seg var uaktuelt. Problemet var at HiST ikke tilbyr naturfag som valgfag for studentene som starter i år, og dermed kan jeg ikke hoppe direkte inn i den klassen. Uflaks. I stedet må jeg ta førsteåret om igjen når jeg kommer hjem. Dog får jeg nærmest garantert godkjent minst tre av de fire fagene jeg har fra førsteklassen (håper jeg), og må eventuelt kun ta et nytt valgfag (RLE here I come!).

Når jeg skrev dette nå, ser jeg hvor håpløst det høres ut. MEN, jeg mister ikke alt for mye tid i forhold til estimert studietid siden jeg nå er nettstudent tilknyttet Høgskulen i Volda. I løpet av oppholdet her skal jeg ta nok poeng i samfunnsfag til at jeg får det godkjent som fjerdeår (fjerdeåret kan taes ved andre skoler) ved HiST. Så nå leser jeg om rikssamling, etterkrigstid, geologi og  istider for harde livet.

Og om du trodde jeg skulle gjøre mekaniker av meg (jamfør overskriften) tar du skammelig feil. Riktignok skal jeg avlegge eksamen ved Meldal VGS, men jeg holder meg til svada-fagene jeg liker så godt. Selv om turen til Volda i vår foregikk i vakker natur er det enklere å kjøre til Løkken. Samtidig blir nok sjøla glad når hun får sjansen til å varte meg opp en ukes tid i månedsskiftet november-desember. For ja, jeg forventer oppvarting. Totalt sett blir det uten tvil den dyreste eksamen jeg noensinne har tatt (fly, tog, avgift for å flytte eksamen, avgift for å ta eksamen, betale for eksamenslokale/vakt), men kanskje blir det greit å fryse en ukes tid? Jeg bestiller allerede nå snø og fine skispor til 27.november, hører dere IL Nor?

Noe tørt i dag altså, mest ment som en oppdatering til min kjære mor som mottok et vedtaksbrev fra HiST som hun ikke skjønte noe av.

Neste livstegn kommer neste uke. På tirsdag klokken 01.00 får jeg nemlig svært etterlengtet besøk, noe som må feires med litt heftig blogging!

A
(Jeg gjør som min far, og skriver under med initialer, selv om du vet så inderlig vel hvem som har skrevet dette).

En dromedar, en kokosnøtt og fortet til Jesus – da Arne dro til Mombasa

Forrige søndag, 18.aug, gikk turen til Kenya. En fin gruppe på seks stykker, deriblant fire som har vært her helt siden jeg kom, skulle få seg et nytt stempel i passene sine, og Mombasa på Kenyas sørøstre kyst var målet. Jeg stod opp 6.30 for å pakke og labbe til busstasjonen. Bussen skulle jo komme 7.45. Den kom klokken 9. God stemning i leiren! 

Det sies at veien som melkeruta kjører i fra Skomperud på Heia er svært humpete, så humpete at man må holde seg i stolkarmen. På ”veien” mellom Taveta og Voi i Kenya klarer man knapt å holde seg i stolkarmen fordi det rister noe så inn i granskauen. Dette KAN komme av at vår sjåfør prøvde å sette ny fartsrekord på en vei som holder cirka samme standard som Resdalsveien i teleløsninga. Dette ga et par mindre heldige bivirkninger. For det første var det så støvete at det knaste i munnen hver gang jeg var så dum å åpne den, og for det andre var det et støynivå av en annen verden. Dog sistnevnte gjorde at jeg slapp å høre de skrikende babyene.

 Fartsmonsteret som fraktet oss til Mombasa

I Mombasa skulle vi bo på Hostel Nirvana, vinnere av den prestisjetunge Hostel Awards-prisen i Kenya dette år. Forventningene var derfor høye. For høye, skulle det vise seg. Huset var i og for seg greit, men når man tar seg betalt for en seng hvor madrassen er tynnere enn en flatbrødleiv så blir det for dumt.

Første dag gikk turen til Nyali Beach. Den er ganske lang, har masse sand og ligger ved havet slik strender gjerne gjør. Jeg er ikke så glad i strender, nettopp på grunn av de to hatfaktorene sand og hav. Vi solte oss, noe min erkenorske melkehvite kropp bar preg av etter hvert. Solkrem er som kjent femi. Jeg holdet ut et par timer før jeg måtte krype til korset og ha på en liten dæsj faktor 20 på skuldrene. Det er viktig å gi kroppen skikkelige solsjokk fra tid til annen. Dette er noe jeg vet rett og slett fordi jeg er nordmann. Jeg red også på en dromedar. Den var stor og stygg, og luktet rimelig ekkelt, men var svært komfortabel å ri. Noen vil kanskje påstå at det er spesielt å ri en dromedar før jeg i det hele tatt har tatt på en hest, noe jeg er helt enig i. På kvelden var jeg på kasino for første gang i mitt liv. Jeg tapte pengene nesten før jeg hadde satt meg.

 

Pontus og Arne på nye eventyr. Overraskende komfortabelt.

På dag to besøkte vi Fort Jesus. Det ble bygget av Portugiserne i 1593 og er dermed Mombasas eldste bygning, og også den eneste skikkelige turistattraksjonen utenom strendene. Morsomt med noe annet enn strand, og interessant med litt historisk påfyll. Fortet er åpenbart oppkalt etter en Jesus, men jeg så ikke noe til ham.

  På Fort Jesus var det mange kanoner.

Siste dagen gikk turen til Diani Beach. Det skal være en alldeles utrolig strand. Vel, utrolig RÆVVA, er min nådeløse dom om denne møkkastranden. Når vi kom dit, etter to timer med ymse transportmiddel, så den tilsynelatende fin ut, bortsett fra en såpass kraftig vind at det var umulig å legge seg nedpå. Samtidig gjorde min uendelige uflaks til at tidevannet kom, fort. Etter at jeg hadde spist en bedre lunsj (dagens høydepunkt) var stranden nærmest slukt av tidevannet, og snart var den helt borte. Da spiste/drakk vi en kokosnøtt før vi dro hjem. På hjemturen ble vi stående fast i rushtrafikken. Fire personer i en tuk-tuk, i en og en halv time, etter en mislykket utflukt, i regnvær, gir ganske dårlig stemning viste det seg.

 

Jeg koser meg med en koksnøtt. Det var godt.

På bussturen hjem så jeg antiloper, elefanter og giraffer. Jeg har alltid ledd av utlendinger og folk fra mer bynære strøk i Norge som blir fra seg av begeistring når de ser en elg fra bilvinduet. Nå forstår jeg litt mer hva de føler. Enormt å se en elefantflokk 20 meter fra veien, og jaggu fikk jeg se en gruppe Giraffer løpe vekk fra bussen vår også. Litt trist at turens høydepunkt var bussturen hjem, men det førte til at den noe mislykkede turen til Diani var glemt og alle endte opp fornøyde med Mombasaturen.

Afrika-Arne

24.aug