Forrige søndag, 18.aug, gikk turen til Kenya. En fin gruppe
på seks stykker, deriblant fire som har vært her helt siden jeg kom, skulle få
seg et nytt stempel i passene sine, og Mombasa på Kenyas sørøstre kyst var
målet. Jeg stod opp 6.30 for å pakke og labbe til busstasjonen. Bussen skulle jo
komme 7.45. Den kom klokken 9. God stemning i leiren!
Det sies at veien som melkeruta kjører i fra Skomperud på
Heia er svært humpete, så humpete at man må holde seg i stolkarmen. På ”veien” mellom
Taveta og Voi i Kenya klarer man knapt å holde seg i stolkarmen fordi det
rister noe så inn i granskauen. Dette KAN komme av at vår sjåfør prøvde å sette
ny fartsrekord på en vei som holder cirka samme standard som Resdalsveien i
teleløsninga. Dette ga et par mindre heldige bivirkninger. For det første var
det så støvete at det knaste i munnen hver gang jeg var så dum å åpne den, og
for det andre var det et støynivå av en annen verden. Dog sistnevnte gjorde at
jeg slapp å høre de skrikende babyene.
Fartsmonsteret som fraktet oss til Mombasa
I Mombasa skulle vi bo på Hostel Nirvana, vinnere av den
prestisjetunge Hostel Awards-prisen i Kenya dette år. Forventningene var derfor
høye. For høye, skulle det vise seg. Huset var i og for seg greit, men når man
tar seg betalt for en seng hvor madrassen er tynnere enn en flatbrødleiv så
blir det for dumt.
Første dag gikk turen til Nyali Beach. Den er ganske lang,
har masse sand og ligger ved havet slik strender gjerne gjør. Jeg er ikke så
glad i strender, nettopp på grunn av de to hatfaktorene sand og hav. Vi solte
oss, noe min erkenorske melkehvite kropp bar preg av etter hvert. Solkrem er
som kjent femi. Jeg holdet ut et par timer før jeg måtte krype til korset og ha
på en liten dæsj faktor 20 på skuldrene. Det er viktig å gi kroppen skikkelige
solsjokk fra tid til annen. Dette er noe jeg vet rett og slett fordi jeg er
nordmann. Jeg red også på en dromedar. Den var stor og stygg, og luktet rimelig
ekkelt, men var svært komfortabel å ri. Noen vil kanskje påstå at det er
spesielt å ri en dromedar før jeg i det hele tatt har tatt på en hest, noe jeg er
helt enig i. På kvelden var jeg på kasino for første gang i mitt liv. Jeg tapte
pengene nesten før jeg hadde satt meg.
Pontus og Arne på nye eventyr. Overraskende komfortabelt.
På dag to besøkte vi Fort Jesus. Det ble bygget av
Portugiserne i 1593 og er dermed Mombasas eldste bygning, og også den eneste
skikkelige turistattraksjonen utenom strendene. Morsomt med noe annet enn
strand, og interessant med litt historisk påfyll. Fortet er åpenbart oppkalt
etter en Jesus, men jeg så ikke noe til ham.
På Fort Jesus var det mange kanoner.
Siste dagen gikk turen til Diani Beach. Det skal være en
alldeles utrolig strand. Vel, utrolig RÆVVA, er min nådeløse dom om denne
møkkastranden. Når vi kom dit, etter to timer med ymse transportmiddel, så den
tilsynelatende fin ut, bortsett fra en såpass kraftig vind at det var umulig å legge seg nedpå. Samtidig gjorde min uendelige uflaks til at tidevannet kom,
fort. Etter at jeg hadde spist en bedre lunsj (dagens høydepunkt) var stranden
nærmest slukt av tidevannet, og snart var den helt borte. Da spiste/drakk vi en
kokosnøtt før vi dro hjem. På hjemturen ble vi stående fast i rushtrafikken.
Fire personer i en tuk-tuk, i en og en halv time, etter en mislykket utflukt, i
regnvær, gir ganske dårlig stemning viste det seg.
Jeg koser meg med en koksnøtt. Det var godt.
På bussturen hjem så jeg antiloper, elefanter og giraffer.
Jeg har alltid ledd av utlendinger og folk fra mer bynære strøk i Norge som
blir fra seg av begeistring når de ser en elg fra bilvinduet. Nå forstår jeg
litt mer hva de føler. Enormt å se en elefantflokk 20 meter fra veien, og jaggu
fikk jeg se en gruppe Giraffer løpe vekk fra bussen vår også. Litt trist at
turens høydepunkt var bussturen hjem, men det førte til at den noe mislykkede
turen til Diani var glemt og alle endte opp fornøyde med Mombasaturen.
Afrika-Arne
24.aug
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar