Ukjent brudepar, seremonielle geiter og madrass-dans

I går, lørdag 10.aug, dro jeg, og syv av mine melkehvite samboere, på bryllup. Dette høres jo i utgangspunktet ut som grei skuring. Problemet, i hvert fall for min del, var at jeg ikke ante hvem som giftet seg. Skulle vi være der som ren underholdning for de andre gjestene? Kom jeg til å føle meg som et dyr i en dyrehage? Nei, det viste seg det at det gir prestisje å ha hvite gjester. Du behøver ikke kjenne dem, bare huke tak i en håndfull wazungu så får du automatisk uendelig street cred. Det er nesten så det frister å gifte seg for så å invitere åtte helt tilfeldige afrikanere (som selvfølgelig ikke skal kunne norsk, det er viktig at de forstår null og niks av det som foregår) for å se reaksjonene, bare som et sosialt eksperiment. 

 Klar for fest, med det nærmeste vi kommer finstas

Vi var invitert til kirkeseremonien, men selv prioriterte jeg å pleie ivrige tømmermenn mens jeg gjorde meg klar for selve festen, jeg hadde fått streng beskjed om å barbere det mindre pene buskaset jeg kaller skjegg samt ta på finstasen. På invitasjonen stod det at det hele braket løs klokken seks. Dumme som vi er møtte vi selvfølgelig opp presis. Neste gjest kom klokken syv. Halv åtte kunne vi omsider innta plassene inne i den svært pent pyntede salen. Det var klart for entréen til ekteparet og dets familier. Og her fikk vi erfare hva som skulle bli gjennomgangsmelodien, sang og dans. Brudeparets storfamilier kom dansende gjennom midtgangen til dunkende nattklubbrytmer (ja, de spiller de samme sangene som på nattklubbene, selv når brudgommens far danser med bruden), etterfulgt av de nygifte. Stemningen stod i taket, og i glede over progresjon i programmet ble det et avbrekk med litt felles dans – dette (avbrekk med felles dans) gjentok seg hver eneste gang et punkt på programmet var fullført.

Bryllupet ble dominert av tilsynelatende spontane og ukoordinerte dansepauser

Uten noen til å oversette ble det noe vanskelig å følge med på konferansieren som geleidet oss gjennom kvelden, men jeg tror ikke vi gikk glipp av så mye spennende. Neste høydepunkt ble når den seremonielle geiten ble ført inn av dansende kokker akkompagnert av heftige rytmer. Deretter ble små biter av den ”hellige” geiten delt ut til familie, venner, sjefer samt en representant fra ”the white people”. To av våre måtte også trå til senere, når champagnen skulle åpnes. Det var viktig å vise frem at de ”kjente” hvite folk tydeligvis, noe de klarte greit. 

 

En sermenoiell tanzaniansk geit, lekkert pyntet med palmeblader og agurker

Maten, som vi hadde gledet oss vanvittig til, ble kveldens største nedtur for min del. Hadde håpet på store mengder kjøtt, som regnes som festmat her, men ble avspist med et lite kyllinglår. Første gang jeg har hatt spagetti, chips OG ris på samme tallerken, miksen anbefales ikke.

Det siste vi deltok på var gaveoverrekkelsen. Nok et punkt hvor tanzanianerne velger en noe annen vri enn vi trauste nordmenn. I stedet for å bare overrekke gaven, eventuelt levere den ved et gavebord må også dette gjøres med sang og dans. Vi hadde kjøpt inn en madrass, ja, en madrass. Det var ikke planen min at denne skulle overrekkes med noen høytidelig seremoni. Så feil kan man ta. Vi ble ropt opp og inntok posisjonen i enden av midtgangen. Med madrassen over hodene våre skulle vi så DANSE oss opp til brudeparet. En ting er at jeg ikke danser, med mindre jeg bikker to i promille, en annen ting er at jeg nå skulle gjøre det foran 200 afrikanere som har en medfødt rytmesans som er ubeskrivelig mye bedre enn min. Det så helt sikkert helt skrekkelig jævlig ut, der seks rødmende hvitinger, stive som stokker, prøvde seg på noe som kanskje til nød kan kalles dans, om man legger godviljen til. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri i mine drøyt 26 leveår har vært så langt utenfor komfortsonen. Etter denne magiske madrassdansen fant vi det best å forlate åstedet, trøtt og lei av et langtekkelig bryllup. Greit nok å ha sett hvordan et lokalt bryllup gjennomføres, men for å være ærlig var det nok med den ene gangen.

 Gaver danses frem til brudeparet, dessverre (eventuelt heldigvis) finnes ingen bilder av meg dansende med en madrass på hodet.