Help a Tanzanian boy get spinal surgery

Når jeg kom til Hostel Hoff i starten av juli ble jeg "samboer" med en amerikansk frivillig. Hun hadde i forbindelse med sitt prosjekt møtt på en gutt, Benson 12 år, som led av det som kalles Potts sykdom, tuberkolose i ryggen (mer om sykdommen kan leses her). Driftig som hun er startet hun et byråkratisk mareritt, nemlig å gi denne gutten behandling. Det var nemlig noen problemer. Behandlingen (kirurgisk) kan kun utføres i Ghana. Gutten er foreldreløs. Bestemoren, som er verge, er analfabet og alkoholiker. På tross av disse problemene har denne amerikanske frivillige klart å få alt i boks, de er i skrivende stund på vei til Ghana! Men det er fortsatt behov for mer penger, til oppfølging, skole og et liv etter operasjonen. Derfor håper jeg du som leser dette tar deg et kvarter (kom an, du bruker langt mer tid på Facebook og nettaviser i løpet av arbeidsdagen, så dette har du tid til) på å lese seg opp om Benson, for deretter å vurdere en liten donasjon. Synes du det er en dårlig sak, helt greit, da lar du det ligge. Synes du dette er mer fornuftig å donere en liten sum til enn alskens store og upersonlige organisasjoner som bruker 50% til administrasjon, så er du hjertelig velkommen til å støtte Benson.

Info om Benson, og hele dette prosjektet for øvrig, kan du lese mer om på denne websiden.

Takk
Arne
29.okt

Utkledningsfest ved Hostel Hoff

Fredag er den store gå ut-dagen ved Hostel Hoff. Etter en uke blant skumle lokale og slitsomme negerbarn er det for mange godt å krype inn i sin egen hvite boble ved hostellet og forfylle seg med billig lokalt brennevin. Fra tid til annen blir disse kveldene spritet opp av et tema. Jeg har vært med på irsk fesk, dansk fest og sågar en svensk krepsefest (på grunn av mangelen på kreps spiste vi tørket fiskeyngel som smakte omtrent like godt som det luktet ved gode gamle Fisklim og Forstoff i Skaun). Forrige fredag var det duket for en utkledningsfest, og ja, det var en noe tidlig feiring av Halloween. Når det er utkledningsfest i Norge er det lett å gå inn på nett å bestille et komplett kostyme, noe som er enkelt, men samtidig stiller få krav til kreativitet. Her må man "tage hvad man haver", eventuelt kjøpe noe billig skrap på det store bruktmarkedet Memorial Market (som nok skal æres med en egen bloggpost ved en senere anledning). Personlig fikk jeg min idé fra min bedre, og noe mer kreative, halvdel. Resultatet har vakt oppsikt, beundring og avsky, jeg har full forståelse for sistnevnte, på Facebook.

Undertegnede utkledd som Marion.

Jeg trodde det skulle være en smal sak å kle seg ut som en dame. Men etter en laaaaang seanse med sminking, hvor jeg fikk maskaragaffelen tredd inn på øyet gjentatte ganger, en BH som gnagde seg inn i både ribbein og rygg samt ørepynt som klemte flat ørene, følte jeg at både PMSen og overgangsalderen meldte seg på samme tid. Fy flate damer, jeg er IKKE misunnelig på dere som må gjennom slikt til stadighet.

Marion på sin side hadde gått til innkjøp av et fargerikt og fint Pippi Langstrømpe-kostyme. Utrolig hva man kan finne på tidligere nevnte marked. Med litt ståltråd ble flettene riktig så fine også.

Pippi viser "muskler".

Som seg hør og bør på en utkledningsfest var det premie til beste kostyme. Anonym stemming fra alle man alle førte til at det var tre personer som delte førsteplassen før siste stemme. På siste lapp stod navnet "Ernest", et navn ingen har, og jeg vil påstå ingen har navn som ligner en gang. Men, Arne er et vanskelig navn, enn så kort det er, og det var altså en amerikaner som trodde jeg gikk under navnet Ernest. Det førte til at selveste manageren tok hjem seieren! Jeg har aldri vært særlig glad i utkleding, men en seier er en seier. Jeg er best!

De beste kostymene. Fra venstre: amerikansk fotballspiller, masai, Marion, et tre, amerikansk safariturist, Pippi. Foran: sushi.

Av sikkerhetsmessige hensyn valgte folk flest å skifte kostyme før turen gikk ut på byen. Selv var jeg redd for at eventuelle kåtsekker ville ta for seg når de så et stykke som meg, så jeg skiftet til mer mannlige klær. Dagen derpå våknet jeg med maskararester rundt øynene. Det blir forhåpentligvis ikke en vane.

Arne (nå i herreklær)
28.okt

En liten solskinnshistorie fra Marion

Sakset fra Marions Facebookprofil:


22.oktober

FLEIP ELLER FAKTA?
Påstand: Mørkhudede menn er velutstyrt.
Svar: FAKTA.

Joda, e va da så heldig å få bekreftet na myten mett på veien på tur te "jobb" idag. På avstand såg det ut som det sto en kar og fikla på en forkullet hæggstabbe. Når e kom litt nærmar observert e altså at na hæggstabbinj hång fast ti midtpartiet på na figurn. Det var hans lem. Han prøvd å tre på en fotballsokk, men sokken va for liten. E tøkt kombinasjonen tå å vårrå såpass mentalt ustabil og såpass godt utstyrt va litt skremmende, så e sprang te skogs! — følte seg Skremt.

Arne

24.okt

Søndagstur på Marangu-ruten

Helgen som var så hadde vi fint lite å finne på. Derfor bestemte vi oss for å ta en dagstur opp en av rutene til Kilimanjaro. Men, så er det nå en gang slik at vi liker å skille oss litt ut, så i stedet for å gå i rolig "Kili-tempo" fant vi ut at det var mye mer gøy å løpe. For en tid tilbake hadde jeg luftet ideen for en guide fra min sjefs safarikompani, og han var med på notene når vi nå ville konkretisere planene. Så, Marion, Arne og Amanyisye (det var greit å kalle ham Ami, noe vi selvfølgelig ikke protesterte på) skulle altså prøve å se hvor langt oppover fjellet vi kom på tre timer. En taxi skulle plukke oss opp utenfor hostellet klokken 07.00. Og klokken 07.01 var han jaggu på plass, sjokkerende presist.

Utsikten fra byen Marangu, hvor Kili-ruten starter var upåklagelig.

Velkommen til Kilimanjaro nasjonalpark!

Vi ankom nasjonalparken tidlig så vi kunne være først i køen. Likevel ble starten noe utsatt da Marion og jeg hadde problemer med å få halv pris på parkavgiften (vi har søkt om såkalt "residence visa" som gir oss halv pris på alle parkavgifter). Siden immigrasjonsmyndighetene ikke er i stand til å behandle en visumsøknad på 3,5 måned måtte vi altså betale ekstra. Irriterende. Men, når man la ivei på den flotte stien som snirkler seg oppover bakkene inne i regnskogen var irritasjonen glemt. Sval og fuktig luft, kombinert med flott natur, gjør dette til fenomenale treningsfasiliteter.

"What the hell are you wearing" - Ami, når han så skoene mine.

1t20min tok det oss å nå første leirplass. Dette er da en hel dagsetappe for de som skal nå toppen av Kilimanjaro. Siden vi kunne drite i alt som heter aklimatisering kunne vi jukse litt med farten. Det er ikke fritt for at vi fikk noen rare blikk når vi kom løpene opp til der folk hvilte ut etter 3-4 timers rolig gåtur. Etter en kjapp matpause gikk turen videre. Det skulle finnes en rasteplass, dagens mål, et stykke oppover fjellet.

En røff sti i et landskap tydelig preget etter en tidligere gressbrann. I bakgrunn skimtes Kilis lillesøster Mawenzi 5149 moh.

Ettersom vi løp (vel, det er lov å gå i de bratteste partiene når luften begynner å bli tynn), begynte vi etterhvert å nå igjen turister som var på sin andre dag på fjellet. Noen syntes vi var spreke. Noen syntes vi var dristige. Noen syntes kanskje vi var bittelitt slemme, "hey, you makes us look bad!". Spesielt gruppen med pensjonister fra Japan (eller var det Kina?) hadde store øyne når vi passerte i fint driv. Mens de bærerne og guidene vi passerte advarte Ami om at vi kom til å drepe ham. Heldigvis overlevde både han og vi, og etter 2t50min hadde vi gjort unna 15km i tøft terreng med en gjennomsnittlig stigning på 10 %. Kun tre kilometer fra andre leirplass. Meget interessant å kjenne hvor ulikt kroppen oppfører seg bare fordi man har beveget seg 1500 meter oppover. En helt annen opplevelse enn lavlandsløping, må prøves! Lunsjen ble inntatt på 3300 meters høyde sammen med klatrere og guider fra andre grupper. Det var sågar en 11-åring der, som var på vei mot toppen. Imponerende.

Marion, Arne og Ami la inn et lite show-drag for fotografen.

Som vanlig sliter undertegnede litt mer med nedoverbakker enn fjellgeiten han har med seg, så hjemturen gikk i et betraktelig roligere tempo. Brukte faktisk litt lengre tid ned enn opp. Med pensjonistknær må man ta det rolig! Og som vanlig, noe provoserende at jeg er den som får problemer med beinene når jeg tross alt har med meg en eldre dame...

Vi så mange apekatterr på veien nedover. Dette er eneste klare bildet jeg fikk. Tror dette var en pinkus orangutangus.

Slitne (vel, én av oss var i hvert fall sliten) satte vi oss på daladalaen hjem. Fornøyd med en litt annerledes treningsøkt i flotte omgivelser. Skjønt, vi var begge enige om at Mount Meru var hakket finere. Uansett gleder jeg meg enormt mye til jeg skal prøve å nå toppen av Kilimanjaro i januar, dog da i et noe roligere tempo.

Arne

21.okt

Sikkerhet ved Hostel Hoff

Når man bor i Meldal er man vant til at sikkerheten befinner seg på et absolutt lavmål. Å låse døren er sært, å låse garasjen hvor alle bilene står er fullstendig uaktuelt. Man blir sjokkert om noen tar seg til rette og stjeler fra vidåpne utstyrsboder hvor vi stuer inn utstyr for titusener. Og da har jeg ikke tatt for meg utmarken, hvor vi har hytter i mangemillionerklassen som står ubevoktet året rundt med flotte båter i "ugjennomtrengelige" naust. Vi er rett og slett en nasjon med naive slabbedasker. Heldigvis er vi et såpass ærlig folkeslag at det stort sett går bra.

I Tanzania er situasjonen en noe annen. Her må man passe på det man har, hvis ikke forsvinner det. Fort. Og når vi her bor rundt tjuefem vestlige som alle har med datamaskiner, smarttelefoner, haugevis med dollar og shillings er vi et naturlig mål for desperate gangstere. For, på tross av at tanzanianere er et ærlig og redelig folkeslag, finnes det også her råtne frukt i kurven. Og råtne frukt har en lei tendens til å ikke ta hensyn til offrenes liv og helse. Det er derfor vi tar drosje når det er mørkt. Det er derfor vi må passe på hverandre når vi er på utesteder og forlyster oss. Og det er derfor Hostell Hoff har gjort noen enkle grep for å ivareta de frivilliges sikkerhet. Enkelte rikmannshus her kjører full pakke med elektriske gjerder og videoovervåkning. Hostel Hoff kjører en litt mer gammeldags stil...

Dette er Peanut. En av våre to meget skremmende vaktbikkjer. Hans kompanjong heter Butter, og er kjent som afrikas tykkeste hund. Når Peanut ikke sover, fiffler med sitt eget lem eller har epileptiske anfall, er han en vaskekte rasist som angriper alle kulørte fremmede mennesker som våger å trå innenfor porten til Hostellet. Jeg er usikker på om de er spesifikt trent til å angripe kun mørke mennesker, men det er nå en gang slik de reagerer. Kanskje er vi utsatt for angrep fra albioner??

Her ser du inngangspartiet til hostellet. Piggtrådgjerde med en solid port som eneste inngang. En port som er låst om natten, noe som kan føre til spesielle situasjoner. Vi har et par vakter, av typen masai, som passer på oss døgnet rundt. Disse har dog en tendens til å sove om natten når vi kommer hjem fra ukristelige utskeielser. Da må man klatre over, noe som er skuffende enkelt. Eneste hinder da er hundene som blir en smule aggressiv når folk klatrer slik. Marion fikk erfare dette forrige helg, men tar man seg god nok tid går det stort sett greit.

Dette er bakre del av hostellets eiendom. Jeg har fått mange spørsmål på hvorfor det ikke er hus eller trær her. Svaret er enkelt: vi må ha en åpen "bakdør" slik at hunder og vakter kan se eventuelle inntrengere som kravler seg over piggtrådgjerdet. Gjennomtenkt altså.

Ved krisetilfeller har hostellet en meget barsk og skummel manager, her utstyrt med et klassisk masaivåpen, en rungu, som kan trå til. Våpenet er rett og slett en lang trekjepp med en tung kule i enden. Effektiv til å knuse kranier med, i følge vaktene våre.

Sikkerheten er med andre ord tatt godt vare på, ved hjelp av enkle og tradisjonelle metoder. Så mor, du behøver ikke bekymre deg for sønnens liv og helse, så lenge han holder seg på hostellet.

Mount Meru, fortsettelsen...

 Kart over ruten til Mt. Meru.

Dag 2

05.50: ”Morn, er du våken?” Piper det fra nabosengen, og jeg skjønner at den deilige stillheten er brutt for dagen. 

 Marion staker ut kursen før avgang.

Soloppgangen vi stod opp for å se ble ødelagt av skyer. Da var det enda godt vi fikk deilig uji (vassen maisgrøt) til frokost. Riktignok etterfulgt av brød med egg og pølser og pannekaker. Mango til dessert, en dessert vi ikke likte, men av ren høflighet kastet i buskene så det så ut som vi hadde spist den. Med Antipas’ visdomsord ”eat as much as you can, but not too much” i bakhodet gaflet vi i oss. Vi registrerte at mentaliteten om at man sier ”hei” til alle man møter på fjellet også gjelder for det afrikanske kontinent. Meru var klar som et egg, og det samme var vi når vi stod klar på startstreken litt før åtte på morgenen. Som vanlig når vi to er på tur hadde jeg avtalt med Meteorologisk Institutt at vi skulle få finvær, som alltid fikk jeg det som bestilt.

For å rekke målet mens det ennå var noen timer dagslys igjen krevdes det god fart. Og vi hadde det som på treningsspråket kalles langkjøringspuls, klassisk høydetrening med andre ord. Bak meg hadde jeg en stemme som sa at dette gikk for fort, at det var ”vinn eller forsvinn-tempo”. Marions frykt for høyder ga henne innbilte tegn på høydesyke, hodepine og småkvalme. Var det reell fare for at hele turen skulle gå i vasken, eller var det bare PMS? 

 Enkelte hadde litt mye energi i pausene...

Tre timer og 1000 høydemeter senere ankom vi Saddle Hut, også kalt Base Camp, på 3500 moh. Der fikk vi én time til å hive i oss lunsj og pakke om sekkene. En tysker himlet med øynene og ønsket meg syrlig ”lykke til” når jeg fortalte om planene våre. Formen var fin, og motivasjonen for toppstøtet var tipp topp. Marion, Antipas, Baracka (bærer og reserveguide) og jeg var klare!

 Humøret, og formen, er stadig på topp!

Etter en time nådde vi Rhino Point, et utkikkspunkt som gir utrolig utsikt over krateret, Ash Cone og veien videre mot toppen. Dette er normalt der hvor folk stopper for å se soloppgangen når de starter på toppturen grytidlig på dag tre. En ørliten hodepine hadde meldt sin ankomst til undertegnede, men med målet i siktet var det ikke snakk om å ta hensyn til en slik bagatell. Det var også på dette tidspunktet jeg måtte spørre Antipas på om det var normalt å bakse seg opp 2000 høydemeter på så kort tid. Første gangen, fikk jeg høre. I Norge eksperimenterer vi på rotter, her eksperimenterer man på fjellhungrige nordmenn. 

 Tatt fra Rhino Point. Stien snirkler seg bortover kraterkanten.

Vi gikk på, andpustne og etter hvert ganske slitne, videre oppover kraterkanten. Det var en mer eller mindre synlig sti i sand, grus og fjell hele veien. Når man prøvde å ta et par kjappe steg dundret det i tinningene, men jeg må vedgå jeg har hatt verre hodepine etter dager på mellomtrinnet ved Meldal Barneskole.

Marion har mange ganger snakket om at man går inn i sin egen boble når man går på Kilimanjaro, og jeg fant definitivt denne boblen nå. Med en sprek negerrumpe 30 centimeter foran ansiktet mitt tok jeg steg for steg på vei mot toppen. Plutselig stoppet Antipas opp og pekte oppover fjellskrenten mot et tanzaniansk flagg. Toppen! En sluttspurt, hvor melkesyren pumpet i spaghettilårene, senere stod vi der, 4566 meter over havet, på toppen av Mount Meru. Dette var lett, altfor lett. Tre timer på sisteetappen som andre folk bruker seks timer på, og det etter noen timers søvn. Vi hoppet rundt, dro av oss klærne for det obligatoriske nakenbildet, før det, PANG, ble stille av den mannlige halvdelen av reisefølget fra Norge. Dundrende hodepine, plutselig småkvalmhet og slitne bein var symptomer som gjorde at jeg måtte sette meg nedpå et femminutt. Mat var det i hvert fall ikke snakk om, noe jeg fikk angre senere.

 Obligatorisk nakingbilde på toppen. Oss klart det! (Vi hørte knipselyd fra to kameraer når dette bildet ble tatt. Baracka, grisegutten, ville ha lettkledd hvit dame på telefonen).

Ash Cone i midten. Rhino Point til venstre. I horistonten skimter vi Kilimanjaro. Godkjent pluss på utsikten.

Etter en kjapp photosession gikk turen nedover. Nå med staver, som en annen Ingen Grenser-ekspedisjon. 

Vi hadde holdt et imponerende tempo oppover, mens det nedover gikk i mer normal hastighet. Marion var som vanlig evighetsmaskin uten noen problemer overhodet, noe som til tider var grenseløst provoserende når jeg selv gikk rundt med nervøsitet for når knærne skulle bryte sammen samt at energilagrene nærmet seg et ubehagelig bunnivå. Ved Rhino Point fikk jeg stappet innpå en pannekake, noe som reddet den siste halvtimen av gåturen. Til middag samme kveld skal det sies at jeg muligens var noe kort. En dønn sliten Arne med hodepine, småkvalme, null matlyst og stort søvnbehov er ingen trivelig turkamerat, heldigvis(?) hadde Marion både matlyst og energi for to.

 Ingen Grenser-Arne. Humøret, og formen, nærmer seg turens bunnivå.

Etter en god natts søvn var formen tipp topp og fire timer nedoverbakke ventet oss. En tur uten verken dramatikk eller spenning. På siste lysningen før ”målgang” fikk vi se bøfler, giraffer og vortesvin. Der møtte vår ranger (den væpnede vakten) på en kollega, og de hadde tydeligvis utvekslet informasjon om hvordan turen vår hadde vært. ”You are strong as a buffalo” er kanskje den tøffeste komplimenten vi har fått.

 Et fint syn å våkne opp til siste dagen.

Adjø Mount Meru! Tre dager i frodig, grønt og kjølig fjellklima var akkurat det to nordmenn i glohett eksil behøvde. 

               Giraffene som ønsket oss velkommen tilbake til startpunktet.

Tur til Mount Meru 4566 moh.

Dag1

I helgen skulle Marion og jeg ta turen til Mount Meru, lillesøsteren til Kilimanjaro. Med sine 4566 moh. er dette blant Afrikas høyeste fjell og en fin test på om jeg tåler høyden bra nok til at jeg kan glede meg til Kilimanjaro. Forskjellen fra å gå fjellturer i Norge og å gjøre det samme her, er at her er det litt mer som må organiseres. For å få to nordmenn til toppen kreves det én guide, én kokk, fire bærere og en bevæpnet vakt. Ja, bevæpnet, for å kunne beskytte oss mot elefanter og sinte bøfler.

 

Mount Meru til venstre, Little Meru til høyre, Ash Cone kan skimtes nedenfor den høyeste toppen.

08.15 ble vi plukket opp utenfor Hostel Hoff av en bil fullastet med laget vi skulle ha med på tur. På bilturen til Momela Gate, hvor turen skulle starte, fikk vi se både zebraer, aper og en helt klar og fin Meru. Meru er en tidligere vulkan som var aktiv for lenge, lenge siden. For rundt hundre år siden var det et nytt utbrudd, midt i det gamle krateret, som har skapt den såkalte Ash Cone. Det er den gamle kraterkantens høyeste punkt som var vårt mål for turen.

Etter å ha ventet litt, og kjeklet med lokale vakter som ville prakke på oss noen lokale bærere, var alt klappet og klart for avmarsj. Jeg hadde på forhånd hørt mye fra min bedre halvdel om hvor tregt man går på slike turer i høyden (hun har erfaring fra Kilimanjaro), så jeg ble gledelig overrasket da vi durte i vei i fint treningstempo. Kun avbrutt av en lunsj i Maio ”falls”, et ”fossefall” som egentlig bare var en liten bekksikkel som rant litt raskere noen meter, gikk turen uten store hendelser. Etter tre timer var vi oppe på 2600moh, noe som for undertegnede var ny personlig rekord, hurra, og kunne se innover den gamle kraterbunnen. Man føler seg liten når man ser hvilke enorme naturkrefter, ja jordklodens superkrefter, som har vært i sving. Over to tusen meter kraterkant er blåst bort, og ga oss slik innsyn utover de frodige slettene.

 På turen møtte vi Monster-Knerten.

Marion beundrer de vakre Maio "Falls".

En kort sluttspurt senere ankom vi Miriakamba Hut, 2500moh. Et kompleks bestående av hytter med over 90 sengeplasser, kjøkken, bad og sovesal for bærere. ”Litt for fint,” uttalte min reisekompanjong, som hadde håpet på noe mer primitivt. Slik luksus var det, at vi fikk varmt vaskevann påtvunget. ”Vaske itj se i mårken,” sa vi, og gikk møkkete til middag. Etter en forrett bestående av popkorn og kjeks etterfulgt av ris og seigt kukjøtt, kom guiden, Mr. Antipas, for å fortelle om planen for neste dag. Vi regnet med at han holdt seg til planen om å gå opp til Base Camp med en liten avstikker til Little Meru, men så feil kan man ta. Antipas kom med en vågal idé. Siden vi var så spreke, og for å spare mine pensjonistknær med å fordele nedoverbakkene over to dager, ville han gå strake vegen til toppen på dag nummer to. Fra 2500 moh. til 4566 moh. i ett jafs. En dristig idé som vi sa vi var villige til å prøve, ikke uten skepsis. Høydesyke er i grunn det eneste hinder man møter på slike fjellturer, og dette var ikke tråd med det vi (og særlig Marion) hadde hørt om emnet fra før.

 Ny personlig rekord. Galdhøpiggen, ta deg en bolle!

Viktige kalorier inntas. Hvem som vant kortspillet i forgrunnen kan vi forbi i stillhet...

Natten ble urolig. Mange spørsmål virret rundt i hodet. Kom tempoet til å bli for høyt? Burde jeg tatt Diamox (tabletter mot høydesyke)? Hva om vi måtte snu halvveis på grunn av høydesyke? Er 2000 høydemeter på godt under ti timer mulig uten noen som helst forberedelse?

Fortsettelse følger i morgen...

A.