Når man bor i Meldal er man vant til at sikkerheten befinner seg på et absolutt lavmål. Å låse døren er sært, å låse garasjen hvor alle bilene står er fullstendig uaktuelt. Man blir sjokkert om noen tar seg til rette og stjeler fra vidåpne utstyrsboder hvor vi stuer inn utstyr for titusener. Og da har jeg ikke tatt for meg utmarken, hvor vi har hytter i mangemillionerklassen som står ubevoktet året rundt med flotte båter i "ugjennomtrengelige" naust. Vi er rett og slett en nasjon med naive slabbedasker. Heldigvis er vi et såpass ærlig folkeslag at det stort sett går bra.
I Tanzania er situasjonen en noe annen. Her må man passe på det man har, hvis ikke forsvinner det. Fort. Og når vi her bor rundt tjuefem vestlige som alle har med datamaskiner, smarttelefoner, haugevis med dollar og shillings er vi et naturlig mål for desperate gangstere. For, på tross av at tanzanianere er et ærlig og redelig folkeslag, finnes det også her råtne frukt i kurven. Og råtne frukt har en lei tendens til å ikke ta hensyn til offrenes liv og helse. Det er derfor vi tar drosje når det er mørkt. Det er derfor vi må passe på hverandre når vi er på utesteder og forlyster oss. Og det er derfor Hostell Hoff har gjort noen enkle grep for å ivareta de frivilliges sikkerhet. Enkelte rikmannshus her kjører full pakke med elektriske gjerder og videoovervåkning. Hostel Hoff kjører en litt mer gammeldags stil...
Dette er Peanut. En av våre to meget skremmende vaktbikkjer. Hans kompanjong heter Butter, og er kjent som afrikas tykkeste hund. Når Peanut ikke sover, fiffler med sitt eget lem eller har epileptiske anfall, er han en vaskekte rasist som angriper alle kulørte fremmede mennesker som våger å trå innenfor porten til Hostellet. Jeg er usikker på om de er spesifikt trent til å angripe kun mørke mennesker, men det er nå en gang slik de reagerer. Kanskje er vi utsatt for angrep fra albioner??
Her ser du inngangspartiet til hostellet. Piggtrådgjerde med en solid port som eneste inngang. En port som er låst om natten, noe som kan føre til spesielle situasjoner. Vi har et par vakter, av typen masai, som passer på oss døgnet rundt. Disse har dog en tendens til å sove om natten når vi kommer hjem fra ukristelige utskeielser. Da må man klatre over, noe som er skuffende enkelt. Eneste hinder da er hundene som blir en smule aggressiv når folk klatrer slik. Marion fikk erfare dette forrige helg, men tar man seg god nok tid går det stort sett greit.
Dette er bakre del av hostellets eiendom. Jeg har fått mange spørsmål på hvorfor det ikke er hus eller trær her. Svaret er enkelt: vi må ha en åpen "bakdør" slik at hunder og vakter kan se eventuelle inntrengere som kravler seg over piggtrådgjerdet. Gjennomtenkt altså.
Ved krisetilfeller har hostellet en meget barsk og skummel manager, her utstyrt med et klassisk masaivåpen, en rungu, som kan trå til. Våpenet er rett og slett en lang trekjepp med en tung kule i enden. Effektiv til å knuse kranier med, i følge vaktene våre.
Sikkerheten er med andre ord tatt godt vare på, ved hjelp av enkle og tradisjonelle metoder. Så mor, du behøver ikke bekymre deg for sønnens liv og helse, så lenge han holder seg på hostellet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar