Tur til Mount Meru 4566 moh.

Dag1

I helgen skulle Marion og jeg ta turen til Mount Meru, lillesøsteren til Kilimanjaro. Med sine 4566 moh. er dette blant Afrikas høyeste fjell og en fin test på om jeg tåler høyden bra nok til at jeg kan glede meg til Kilimanjaro. Forskjellen fra å gå fjellturer i Norge og å gjøre det samme her, er at her er det litt mer som må organiseres. For å få to nordmenn til toppen kreves det én guide, én kokk, fire bærere og en bevæpnet vakt. Ja, bevæpnet, for å kunne beskytte oss mot elefanter og sinte bøfler.

 

Mount Meru til venstre, Little Meru til høyre, Ash Cone kan skimtes nedenfor den høyeste toppen.

08.15 ble vi plukket opp utenfor Hostel Hoff av en bil fullastet med laget vi skulle ha med på tur. På bilturen til Momela Gate, hvor turen skulle starte, fikk vi se både zebraer, aper og en helt klar og fin Meru. Meru er en tidligere vulkan som var aktiv for lenge, lenge siden. For rundt hundre år siden var det et nytt utbrudd, midt i det gamle krateret, som har skapt den såkalte Ash Cone. Det er den gamle kraterkantens høyeste punkt som var vårt mål for turen.

Etter å ha ventet litt, og kjeklet med lokale vakter som ville prakke på oss noen lokale bærere, var alt klappet og klart for avmarsj. Jeg hadde på forhånd hørt mye fra min bedre halvdel om hvor tregt man går på slike turer i høyden (hun har erfaring fra Kilimanjaro), så jeg ble gledelig overrasket da vi durte i vei i fint treningstempo. Kun avbrutt av en lunsj i Maio ”falls”, et ”fossefall” som egentlig bare var en liten bekksikkel som rant litt raskere noen meter, gikk turen uten store hendelser. Etter tre timer var vi oppe på 2600moh, noe som for undertegnede var ny personlig rekord, hurra, og kunne se innover den gamle kraterbunnen. Man føler seg liten når man ser hvilke enorme naturkrefter, ja jordklodens superkrefter, som har vært i sving. Over to tusen meter kraterkant er blåst bort, og ga oss slik innsyn utover de frodige slettene.

 På turen møtte vi Monster-Knerten.

Marion beundrer de vakre Maio "Falls".

En kort sluttspurt senere ankom vi Miriakamba Hut, 2500moh. Et kompleks bestående av hytter med over 90 sengeplasser, kjøkken, bad og sovesal for bærere. ”Litt for fint,” uttalte min reisekompanjong, som hadde håpet på noe mer primitivt. Slik luksus var det, at vi fikk varmt vaskevann påtvunget. ”Vaske itj se i mårken,” sa vi, og gikk møkkete til middag. Etter en forrett bestående av popkorn og kjeks etterfulgt av ris og seigt kukjøtt, kom guiden, Mr. Antipas, for å fortelle om planen for neste dag. Vi regnet med at han holdt seg til planen om å gå opp til Base Camp med en liten avstikker til Little Meru, men så feil kan man ta. Antipas kom med en vågal idé. Siden vi var så spreke, og for å spare mine pensjonistknær med å fordele nedoverbakkene over to dager, ville han gå strake vegen til toppen på dag nummer to. Fra 2500 moh. til 4566 moh. i ett jafs. En dristig idé som vi sa vi var villige til å prøve, ikke uten skepsis. Høydesyke er i grunn det eneste hinder man møter på slike fjellturer, og dette var ikke tråd med det vi (og særlig Marion) hadde hørt om emnet fra før.

 Ny personlig rekord. Galdhøpiggen, ta deg en bolle!

Viktige kalorier inntas. Hvem som vant kortspillet i forgrunnen kan vi forbi i stillhet...

Natten ble urolig. Mange spørsmål virret rundt i hodet. Kom tempoet til å bli for høyt? Burde jeg tatt Diamox (tabletter mot høydesyke)? Hva om vi måtte snu halvveis på grunn av høydesyke? Er 2000 høydemeter på godt under ti timer mulig uten noen som helst forberedelse?

Fortsettelse følger i morgen...

A.