Søndagstur på Marangu-ruten

Helgen som var så hadde vi fint lite å finne på. Derfor bestemte vi oss for å ta en dagstur opp en av rutene til Kilimanjaro. Men, så er det nå en gang slik at vi liker å skille oss litt ut, så i stedet for å gå i rolig "Kili-tempo" fant vi ut at det var mye mer gøy å løpe. For en tid tilbake hadde jeg luftet ideen for en guide fra min sjefs safarikompani, og han var med på notene når vi nå ville konkretisere planene. Så, Marion, Arne og Amanyisye (det var greit å kalle ham Ami, noe vi selvfølgelig ikke protesterte på) skulle altså prøve å se hvor langt oppover fjellet vi kom på tre timer. En taxi skulle plukke oss opp utenfor hostellet klokken 07.00. Og klokken 07.01 var han jaggu på plass, sjokkerende presist.

Utsikten fra byen Marangu, hvor Kili-ruten starter var upåklagelig.

Velkommen til Kilimanjaro nasjonalpark!

Vi ankom nasjonalparken tidlig så vi kunne være først i køen. Likevel ble starten noe utsatt da Marion og jeg hadde problemer med å få halv pris på parkavgiften (vi har søkt om såkalt "residence visa" som gir oss halv pris på alle parkavgifter). Siden immigrasjonsmyndighetene ikke er i stand til å behandle en visumsøknad på 3,5 måned måtte vi altså betale ekstra. Irriterende. Men, når man la ivei på den flotte stien som snirkler seg oppover bakkene inne i regnskogen var irritasjonen glemt. Sval og fuktig luft, kombinert med flott natur, gjør dette til fenomenale treningsfasiliteter.

"What the hell are you wearing" - Ami, når han så skoene mine.

1t20min tok det oss å nå første leirplass. Dette er da en hel dagsetappe for de som skal nå toppen av Kilimanjaro. Siden vi kunne drite i alt som heter aklimatisering kunne vi jukse litt med farten. Det er ikke fritt for at vi fikk noen rare blikk når vi kom løpene opp til der folk hvilte ut etter 3-4 timers rolig gåtur. Etter en kjapp matpause gikk turen videre. Det skulle finnes en rasteplass, dagens mål, et stykke oppover fjellet.

En røff sti i et landskap tydelig preget etter en tidligere gressbrann. I bakgrunn skimtes Kilis lillesøster Mawenzi 5149 moh.

Ettersom vi løp (vel, det er lov å gå i de bratteste partiene når luften begynner å bli tynn), begynte vi etterhvert å nå igjen turister som var på sin andre dag på fjellet. Noen syntes vi var spreke. Noen syntes vi var dristige. Noen syntes kanskje vi var bittelitt slemme, "hey, you makes us look bad!". Spesielt gruppen med pensjonister fra Japan (eller var det Kina?) hadde store øyne når vi passerte i fint driv. Mens de bærerne og guidene vi passerte advarte Ami om at vi kom til å drepe ham. Heldigvis overlevde både han og vi, og etter 2t50min hadde vi gjort unna 15km i tøft terreng med en gjennomsnittlig stigning på 10 %. Kun tre kilometer fra andre leirplass. Meget interessant å kjenne hvor ulikt kroppen oppfører seg bare fordi man har beveget seg 1500 meter oppover. En helt annen opplevelse enn lavlandsløping, må prøves! Lunsjen ble inntatt på 3300 meters høyde sammen med klatrere og guider fra andre grupper. Det var sågar en 11-åring der, som var på vei mot toppen. Imponerende.

Marion, Arne og Ami la inn et lite show-drag for fotografen.

Som vanlig sliter undertegnede litt mer med nedoverbakker enn fjellgeiten han har med seg, så hjemturen gikk i et betraktelig roligere tempo. Brukte faktisk litt lengre tid ned enn opp. Med pensjonistknær må man ta det rolig! Og som vanlig, noe provoserende at jeg er den som får problemer med beinene når jeg tross alt har med meg en eldre dame...

Vi så mange apekatterr på veien nedover. Dette er eneste klare bildet jeg fikk. Tror dette var en pinkus orangutangus.

Slitne (vel, én av oss var i hvert fall sliten) satte vi oss på daladalaen hjem. Fornøyd med en litt annerledes treningsøkt i flotte omgivelser. Skjønt, vi var begge enige om at Mount Meru var hakket finere. Uansett gleder jeg meg enormt mye til jeg skal prøve å nå toppen av Kilimanjaro i januar, dog da i et noe roligere tempo.

Arne

21.okt