Mount Meru, fortsettelsen...

 Kart over ruten til Mt. Meru.

Dag 2

05.50: ”Morn, er du våken?” Piper det fra nabosengen, og jeg skjønner at den deilige stillheten er brutt for dagen. 

 Marion staker ut kursen før avgang.

Soloppgangen vi stod opp for å se ble ødelagt av skyer. Da var det enda godt vi fikk deilig uji (vassen maisgrøt) til frokost. Riktignok etterfulgt av brød med egg og pølser og pannekaker. Mango til dessert, en dessert vi ikke likte, men av ren høflighet kastet i buskene så det så ut som vi hadde spist den. Med Antipas’ visdomsord ”eat as much as you can, but not too much” i bakhodet gaflet vi i oss. Vi registrerte at mentaliteten om at man sier ”hei” til alle man møter på fjellet også gjelder for det afrikanske kontinent. Meru var klar som et egg, og det samme var vi når vi stod klar på startstreken litt før åtte på morgenen. Som vanlig når vi to er på tur hadde jeg avtalt med Meteorologisk Institutt at vi skulle få finvær, som alltid fikk jeg det som bestilt.

For å rekke målet mens det ennå var noen timer dagslys igjen krevdes det god fart. Og vi hadde det som på treningsspråket kalles langkjøringspuls, klassisk høydetrening med andre ord. Bak meg hadde jeg en stemme som sa at dette gikk for fort, at det var ”vinn eller forsvinn-tempo”. Marions frykt for høyder ga henne innbilte tegn på høydesyke, hodepine og småkvalme. Var det reell fare for at hele turen skulle gå i vasken, eller var det bare PMS? 

 Enkelte hadde litt mye energi i pausene...

Tre timer og 1000 høydemeter senere ankom vi Saddle Hut, også kalt Base Camp, på 3500 moh. Der fikk vi én time til å hive i oss lunsj og pakke om sekkene. En tysker himlet med øynene og ønsket meg syrlig ”lykke til” når jeg fortalte om planene våre. Formen var fin, og motivasjonen for toppstøtet var tipp topp. Marion, Antipas, Baracka (bærer og reserveguide) og jeg var klare!

 Humøret, og formen, er stadig på topp!

Etter en time nådde vi Rhino Point, et utkikkspunkt som gir utrolig utsikt over krateret, Ash Cone og veien videre mot toppen. Dette er normalt der hvor folk stopper for å se soloppgangen når de starter på toppturen grytidlig på dag tre. En ørliten hodepine hadde meldt sin ankomst til undertegnede, men med målet i siktet var det ikke snakk om å ta hensyn til en slik bagatell. Det var også på dette tidspunktet jeg måtte spørre Antipas på om det var normalt å bakse seg opp 2000 høydemeter på så kort tid. Første gangen, fikk jeg høre. I Norge eksperimenterer vi på rotter, her eksperimenterer man på fjellhungrige nordmenn. 

 Tatt fra Rhino Point. Stien snirkler seg bortover kraterkanten.

Vi gikk på, andpustne og etter hvert ganske slitne, videre oppover kraterkanten. Det var en mer eller mindre synlig sti i sand, grus og fjell hele veien. Når man prøvde å ta et par kjappe steg dundret det i tinningene, men jeg må vedgå jeg har hatt verre hodepine etter dager på mellomtrinnet ved Meldal Barneskole.

Marion har mange ganger snakket om at man går inn i sin egen boble når man går på Kilimanjaro, og jeg fant definitivt denne boblen nå. Med en sprek negerrumpe 30 centimeter foran ansiktet mitt tok jeg steg for steg på vei mot toppen. Plutselig stoppet Antipas opp og pekte oppover fjellskrenten mot et tanzaniansk flagg. Toppen! En sluttspurt, hvor melkesyren pumpet i spaghettilårene, senere stod vi der, 4566 meter over havet, på toppen av Mount Meru. Dette var lett, altfor lett. Tre timer på sisteetappen som andre folk bruker seks timer på, og det etter noen timers søvn. Vi hoppet rundt, dro av oss klærne for det obligatoriske nakenbildet, før det, PANG, ble stille av den mannlige halvdelen av reisefølget fra Norge. Dundrende hodepine, plutselig småkvalmhet og slitne bein var symptomer som gjorde at jeg måtte sette meg nedpå et femminutt. Mat var det i hvert fall ikke snakk om, noe jeg fikk angre senere.

 Obligatorisk nakingbilde på toppen. Oss klart det! (Vi hørte knipselyd fra to kameraer når dette bildet ble tatt. Baracka, grisegutten, ville ha lettkledd hvit dame på telefonen).

Ash Cone i midten. Rhino Point til venstre. I horistonten skimter vi Kilimanjaro. Godkjent pluss på utsikten.

Etter en kjapp photosession gikk turen nedover. Nå med staver, som en annen Ingen Grenser-ekspedisjon. 

Vi hadde holdt et imponerende tempo oppover, mens det nedover gikk i mer normal hastighet. Marion var som vanlig evighetsmaskin uten noen problemer overhodet, noe som til tider var grenseløst provoserende når jeg selv gikk rundt med nervøsitet for når knærne skulle bryte sammen samt at energilagrene nærmet seg et ubehagelig bunnivå. Ved Rhino Point fikk jeg stappet innpå en pannekake, noe som reddet den siste halvtimen av gåturen. Til middag samme kveld skal det sies at jeg muligens var noe kort. En dønn sliten Arne med hodepine, småkvalme, null matlyst og stort søvnbehov er ingen trivelig turkamerat, heldigvis(?) hadde Marion både matlyst og energi for to.

 Ingen Grenser-Arne. Humøret, og formen, nærmer seg turens bunnivå.

Etter en god natts søvn var formen tipp topp og fire timer nedoverbakke ventet oss. En tur uten verken dramatikk eller spenning. På siste lysningen før ”målgang” fikk vi se bøfler, giraffer og vortesvin. Der møtte vår ranger (den væpnede vakten) på en kollega, og de hadde tydeligvis utvekslet informasjon om hvordan turen vår hadde vært. ”You are strong as a buffalo” er kanskje den tøffeste komplimenten vi har fått.

 Et fint syn å våkne opp til siste dagen.

Adjø Mount Meru! Tre dager i frodig, grønt og kjølig fjellklima var akkurat det to nordmenn i glohett eksil behøvde. 

               Giraffene som ønsket oss velkommen tilbake til startpunktet.