How much is the clock? Broken english @ Hostel Hoff

Hostel Hoff har en makskapasitet på 28 beboere. En agent i Danmark gjør til at det til enhver tid befinner seg 10-15 stykker fra pannekakelandet. Samtidig er vi to nordmenn, og til stadighet dukker det opp svensker. Tyskere har vi også hatt, samt et knippe nederlendere. Faktisk har det vært slik at de som har engelsk som førstespråk har vært i mindretall, til noens fornøyelse og andres sorg. Jeg vet med meg selv at jeg hadde strevd om jeg skulle hørt alle rundt meg snakke gebrokkent norsk hver eneste dag i månedsvis. Mens enkelte finner det svært så morsomt når stadig nye ord og uttrykk dukker opp, enkelte tar sågar etter og adopterer de morsomste uttrykkene. Uttrykket i overskriften, som jeg selv stod for sist gang jeg var her, har en frøken Walker har prøvd å introdusere det for vennene i London, uten særlig hell, uten at jeg skjønner hvorfor. Det kjekke med at vi er såpass mange som taler andrespråket vårt er at det er litt mindre plagsomt å si feil, samtidig gir det gjerne mening oss i mellom når vi oversetter direkte. Så får det så være at britene sitter som store spørsmålstegn.

The pictioneer - fotografen. En personlig favoritt. Flott ord som er ganske så selvforklarende.
Ash trash - askebeger. Lett forståelig og blir et fint rim.
Take yourself together - ekte nisse-engelsk (ja, dette er en replikk i The Julekalender) fra en danske.
He cow - Hvorfor gjøre det lett, når du kan gjøre det litt vanskeligere?
Walk in the boots - noen dansker måtte gå inn fjellskoene før Kilimanjaroturen.
Square up - Marion syntes et par stykker burde "square up". Alle skjønte det, unntagen kanadieren som det var rettet mot.

Kjenner jeg klientellet rett vil det komme flere deler i spalten "Broken english".

Tjolahopp!
29.sept

Tanzanianske nisjejobber del 1 - vekterne

Tanzania er et litt annerledes land, noe som gir seg utslag i en uendelig rekke små og store ting. Én ting jeg har latt meg fascinere av er de mange nisjejobbene, et fenomen jeg ønsker å gjøre greie for i serien "tanzanianske nisjejobber".

I følge Wikipedia er kun 5% av arbeidsstyrken i Tanzania arbeidsløs, noe som må sies å være imponerende. Samme nettside rapporterer at 90% sysselsettes gjennom det ekstremt lite effektiviserte landbruket. Altså har vi 5% igjen, som jobber med ALT mellom himmel og jord. Likevel går det rundt, på tross av utdaterte hjelpemidler og et blytungt byråkrati, underlig nok. Her har jeg også fått sett et hardt presset arbeidsmarked, hvor oppfinnsomheten er stor når folk øyner muligheten for å tjene seg en liten slant. En av mine favoritter, når det kommer til rare jobber, er vekterne. Jasså tenker du, har de vektere i slike land også? Securitasvakter som labber rundt med håndjern i ene hånden og kaffekoppen i den andre? For å passe på småkriminelle gategutter som nasker og lager ugagn kanskje? Neida, jeg snakker om de som står langs hovedgatene i Moshi med badevekter. Ja, dette er faktisk en jobb. Ja, her livnærer folk seg på å stå langs gaten med en vekt.

En av de større, penere, vektene i Moshi.

I et land hvor teknologiske innretninger i hjemmet slett ikke er alle forunt har altså noen smarte sjeler funnet ut at DETTE kan man gjøre penger på! En idé som kanskje kan overføres til Norge? Hvis en tigger stilte seg til med en vekt, i stedet for en kaffekopp, ville han kanskje fått samlet sammen mer penger enn ved tradisjonell tigging? Samtidig ville han jo gjort nytte for seg. I Norge, et land hvor fedme er blant de største helseproblemene, kunne dette vært viktig informasjonsarbeid. Rett og slett et slag for folkehelsen! 

Jeg betalte 200 tanzanianske shillings, drøyt 70 øre for å veie meg. Ikke store summen det er snakk om. Den viste jo bortimot korrekt antall kiloer til og med. Dog har jeg aldri sett noen andre gå på vekten her, noe som kanskje er grunnen til at "vekterne" gjerne supplerer inntekten med å selge sko eller noe annet dilldall.

Hilsen steinbukken (ikke vekten).

20.sept

Masai for en dag

Innimellom min studering og Marions frivilligjobbing er det godt med noen avbrekk, så da en gruppe skulle ut til en masailandsby for å se hvordan deres hverdag er hev vi oss med. Skjønt, hverdag er nok å ta i. Jeg vil tro dette var like hverdagslig som om vi sendte en bøling afrikanere til en norsk seter i dramatisk vestlandslandskap. Ved annkomst seteren blir de møtt av budeier som serverer hjemmebrygget øl fra oksehorn, spelemenn kledd i bunader og frikarer som danser halling til Fanitullen. Så hvor mye vi egentlig lærte om en masais grå og støvete hverdag kan altså diskuteres.

Charter-masaier. Karnevalsklær måtte til for å få en "autentisk" opplevelse.

Ved annkomst landsbyen ble vi kledd opp i lokale klær (som vist på bildet ovenfor) før det ble oppvisning i tradisjonell dans. Dette var i og for seg greit, eneste problemet var at vi måtte, etter beste evne, delta i denne noe fremmede dansen. Jeg er en stor tilhenger av å observere fremfor å utføre, så min eneste trøst når jeg stod der og "danset" og hoiet var at Marion følte seg akkurat like ukomfortabel som meg. Delt mistrivsel er halv mistrivsel, eller noe i den dur.

Her sprenger jeg ukomfortabel-skalaen min i slik grad at det nærmer seg ny rekord.

Poenget med dansen er litt som den norske hallingen, nemlig at unge menn skal imponere og kurtisere damene. Det fungerte heller dårlig for min del, om da ikke det å skaffe seg medfølelse faller inn under kurtise.

Etter å ha plaget oss gjennom dansen fikk vi tatt en titt på et tradisjonelt masaihus. Bygd av møkk, innendørs vedfyring uten avtrekk og en seng av planker og kuskinn virket mindre innbydende. Mange har gjort narr av huset jeg bodde i før jeg dro til Tanzania, vel, det kunne vært så uendelig mye verre.

Neste punkt på programmet var hvordan disse menneskene som tilsynelatende mangler fyrstikker, lightere og andre moderne hjelpemidler, lager bål. De brukte det gamle speidertrikset med å snurre en trepinne. Varme utvikles og litt oppvarmet rusk ble lagt inn i en tørr kuruke. På magisk hvis kom det etter en liten stund flammer ut av basjen, bålet var i gang. Så, til neste sesong med fiskuterer ønsker jeg meg følgende:
-en stykk meget tørr trepinne, bør være rund og finpusset så jeg ikke får flis
-knusktørt rusk og rask med laaaaav antennelsestemperatur
-tørr basj som er såpass dårlig fordøyt at det organiske materialet er svært lettantennelig.

Pinne, trestykke, gammel skosåle og en ruke er alt som trengs.

Etter dette er det egentlig ingen som helt vet hva som foregikk. Guiden vår var lite taletrengt, så vi fulgte bare etter. Vi gikk åtte kilometer over den knusktørre, og temmelig hete, savannen. Der fant vi en rot, hvis suppe man koker på gir god malariamedisin, spiste lunsj og gikk deretter de åtte kilometrene tilbake igjen.

Medisinmannen (i midten) fant en rot. Da ble han fornøyd.

Under vår lange, og ikke spesielt givende, promenade over savannen uttrykte min bedre halvdel veldig godt hva vi begge tenkte: "hva faan ER det vi driver med?". Der vaset vi rundt, i klær som ikke var direkte kjølende (tykt brunt gardinstoff egner seg dårlig under den stekende solen i Tanzania, bare spør Marion), omgitt av masaimenn som ikke snakket engelsk midt i svarteste Afrika med en guide som tydeligvis ikke visste hva som foregikk. Hadde vi ikke vært så glade i å gå tur tror jeg stemningen ville vært rimelig råtten på vei hjem, på tross av at den roten "vi" fant var veldig fin. Møkkete, smått solbrente og med en viss innsikt i hvordan masaier lever når de får ti hvite på besøk humpet og ristet vi oss hjemover i en sliten minibuss.

Arne "Masai" Berg
16.sept

Arnes litterære hjørne

Når man er på reisefot, og særlig når man befinner seg i et land hvor man ikke kan gå utenfor husets stengte jernport etter klokken syv i frykt for å bli voldtatt, ranet og det som verre er av skumle menn med macheter, har man god tid til å lese. Jeg sluttet egentlig å lese når jeg startet på ungdomsskolen, kul som jeg var, men dette er altså en påtatt kulhet som har gitt seg sakte men sikkert den senere tiden. Uten at det er særlig interessant tenkte jeg jeg kunne skrive (eller briefe som det også kan kalles) en snutt om de bøkene jeg pløyet meg gjennom. Det skal legges til at jeg er djevelsk god til å skrive bokannmeldelser, faktisk så god at Frøken Strøm på Orkdal VGS. anklaget meg for juks etter en, om jeg får si det selv, outstanding bokomtalelse av en bok jeg kun leste to kapittel av, den gang jeg gikk på Follo. Ja, jeg er fortsatt bitter.

Pornopung av Mads Larsen var første bok ut. En historie om tre unge menn som prøver, og noen ganger lykkes, med å sjekke opp damer. Noe som i og for seg er underholdende nok, en stund. Men det er NOE begrenset hvor gøy det er etter de første 100 sidene. Boken skulle utfordre kjønnsroller, ved å fortelle om hvor fryktelig det er å være mann på dagens sjekkemarked, og enkelte var enkle nok til å bite på. Bannlyst av feminister, forgudet av menn med komplekser. Utrolig hvor mye følelser som kan vekkes i en bok som handler om en stakkar som aldri får seg noe, personlig var vel etterhvert kjedsomhet den eneste følelsen jeg kjente. Heldigvis er boken lettlest, noe som gjør den til en grei reisebok. Hadde den bare vært halvparten så lang.

Se filmen, den blir sikkert ganske underholdende, og bør være mer enn nok Pornopung for folk flest.

En rekke avbrutte forsøk av Selma Lønning Aarø. Jeg leste denne i løpet av ett enkelt strømbrudd. Lettlest bok eller uhyre langvarig strømbrudd, spør du? Førstnevnte, svarer jeg. Aarø beskriver sitt forsøk på å skrive selvbiografi, ispedd alle avbrytelser og rettelser som kommer fra familien som føler seg uthengt, indignert og misbrukt. Før en til å tenke, om alt man husker fra barndommen er korrekt, eller om minnene med tiden har blitt forvandlet til det ugjenkjennelige. En morsom og lettlest bok proppfull av 80-tallsnostalgi (noe som sikkert gjør den bedre for de som er noe eldre enn meg), som passer fint som lett lesestoff i godstolen, eller på min favorittleseplass - toalettet.

Biblioteket vårt, som her ble alfabetisert og sortert etter språk.

Nå går disse bøkene tilbake til "biblioteket", hvor jeg forhåpentligvis finner en ny godbit. I løpet av helgen kommer det nok et noe mer tanzaniarelatert blogginnlegg.

Arne
Fredag 13.sept (GRØSS OG GRUUUUU!)

Team Hooooooff @ Safari Marathon

Enkelte foretrekker lekre all-inclusive-hoteller i umiddelbar nærhet når de er ut på tur. Noen liker kanskje også å bare ligge på sofaen i helgene når de har fri. Marion og jeg gjør det annereledes. Lørdag gikk turen til nabobyen Arusha. Jeg kunne skrevet en lengre avhandling om bussturen, men la oss oppsummere det med at bussene her på ingen som helst måte er laget for 185cm høye mennesker med litt for lite polstring i baken. Ved ankomst gikk turen til registreringskontoret, og det var først her, cirka fem sekunder før vi snakket med damen bak skranken at frøken Steigedal på ren impuls bestemte seg for å bli med på 21km blodslit. Sprekt!

Start var annonsert til å være 06.45, så vi var våkne lenge før hanen gol. Og da minareten ved nærmeste moské (cirka 50 meter bortenfor hotellet) startet morgenshowet klokken fem presis (jeg trodde først en elefant hadde brutt seg inn i rommet, men det var altså "vakker" islamsk sang) var det bare å gi opp siste forsøk på å pine til ti ekstra minutter med søvn. Når vi jogget sammen med noen, åpenbart langt sprekere, lokale helter på vei til starten i en halvmørk og søvnig by var stemningen satt - dette MÅTTE bli bra!

Selve starten var bare 30 minutter forsinket, noe som må sies å være imponerende i dette landet, og løpet forøvrig var et knirkefritt arrangement hvor jeg rett og slett ikke finner en eneste ting å sette fingeren på.

Ut fra startstreken var det litt som å være midt blant flokken i et barneløp. Bånn gass fra første meter på samtlige startende, selv plasserte jeg meg fornuftig langt langt langt bak i feltet. Finrekning før start viste at jeg hadde FEM skikkelig løpeøkter de siste tre månedene, så noen god tid var det uansett bare å glemme. Atmosfæren langs løypen var det lite å si på, og vi fikk nok litt ekstra oppmerksomhet siden vi er hvite, både fra publikum og konkurrenter. Etter fire kilometer nådde jeg igjen en lokal friskus som hang seg på. Han var, som alle her, ganske så pratsom, dessverre strakk ikke engelsken til noen lengre samtale. Vi ble enige om at det var viktig å tenke "bouncy bouncy" når det kom til teknikken, og dett var dett. Denne karen hang som en klegg 20 centimeter bak meg i 6-7 kilometer, siden har ingen sett ham.

Så, etter cirka åtte kilometer fikk jeg dagens åpenbaring. En ung gutt, 14-15 år, i dongeribukse og finskjorte dukket opp foran meg. Han hadde fått smake den harde åpningen. Likevel løp han så estetisk vakkert og naturlig at jeg aldri har sett maken på hjemlige trakter. Et steg jeg kan se langt etter, et steg som fikk meg til å innse at enkelte mennesker er født til å løpe, mens jeg selv er født til å vralte.

Løypen var mest nedoverbakke de første elleve kilometrene. Mange falske flater ispedd noen brattere partier hvor det var mulig å avansere skikkelig i feltet. Så, var det dags for runding (vi løp stort sett etter samme vei) noe som betød betydelig tyngre terreng. Jeg HATER motbakker. Eneste lyspunkt var at jeg var beste ikke-afrikaner på dette tidspunktet. Dessverre endret dette seg når en asiat passerte meg noen kilometre senere, asiaten som fikk æren av å være beste "mzungu". Fra 11,5km til 19,5km hadde vi en snittstigning på bortimot 2%, dette inkluderte flere små nedoverkneiker. Tøff løype med andre ord! Og i en av de tøffeste kneikene møtte jeg på enda en som ville snakke. Vi fikk utvekslet navn, hvor jeg kom fra, og mere til. Heldigvis fikk jeg ristet ham av meg. Når jeg er sliten og lei og ligger langt over anaerob terskel ønsker jeg IKKE å småsnakke, så vet dere det. Det kan også opplyses om at Marion ikke responderer positivt når konkurrenter spør om de ikke kan gå litt eller til klagerop som "we have to stick together". Hun er en iskald og nådeløs kvinne!

Klokket i mål på 1.35. Ikke noe å rope hurra for, men jeg slo mine tre samboere samtidig som jeg ble nest beste ikke-afrikaner. Marion spurtet inn til 1.53 (hun var nærmere nå enn på Birken, noe som bekymrer meg litt) noe som holdt til å være nest beste ikke-afrikaner i dameklassen. Begge godt fornøyd med å ha skaffet seg et litt annerledes minne fra et litt annerledes løp i et litt annerledes land.

To friskuser med medalje (Marion med gull, jeg med sølv GRRR) fra Safari (halv)Marathon.

Fire slitne, men fornøyde, Hoffere. Calum (England) og Jakob (Danmark) til høyre.

Fiffig vri på bildegalleri. En fotograf hadde printet ut alle bildene sine og solgte dem på stadion etter målgang.

8.sept.

Jippi! Jeg har fått selskap!

Da har jeg omsider fått selskap av min langt bedre halvdel. To måneders ventetid er over, og forhåpentligvis vil det være verdt det. Jeg vurderte å fortsette dette innlegget med en endeløs strøm av kjærlighetserklæringer, men i frykt for å bli hentet av sterke menn i hvite frakker, og en berettiget frykt for å måtte sove på gulvet i natt, lar jeg det bli med tanken.

Vi skal altså da debutere som samboere, og det med å bo på et ungdomshostel de nærmeste 8-9 månedene. Dristig? Ja. Spennende? Ja. Har vi troen på at det går an? Ja. For å unngå ekstrem brakkesyke er det allerede løst planlagt flere utflukter for å få litt mer privattid. Til helgen blir det tur til Arusha hvor jeg skal utsette meg for et effektiv selvmordsforsøk - halvmaraton mot kenyanere. Senere i høst (eller vår, som det strengt tatt er her) vil det bli tur til Mount Meru (Afrikas sjette høyeste fjell, tror jeg), til den aktive vulkanen Ol Doinyo Lengai (om den ikke er FOR aktiv) samt mye annet snacks. I januar planlegger vi en tur opp Kilimanjaro, og flere av våre venner i Norge har allerede meldt sin interesse for å bli med - tipp topp!

 Marion speider mot kjente trakter. I januar går turen til Afrikas høyeste punkt, igjen, for hennes del.

Hoff tytti, nå drar det seg til!

Rydding pågår. Marion ville helst ha sakene sine slik, men noen ganger må man rett og slett bare gi seg...

...så jeg fikk trumfet gjennom et noe mer ryddig system. Dette er litt mer Arne, føler jeg.

Forøvrig er det uvant å snakke engelsk foran noen man kjenner, dette er dog bare et forbigående problem som gir seg etter kort tid. Men som Marion sier, man må gjennom en ubehagelig fødsel før man kan kose seg med barnet. Og nei mor, dette er ikke en metafor som subtilt hinter om at du skal bli bestemor i den nærmeste fremtid.

Mer fra Team Hooooooff følger HVIS jeg overlever Safari Maraton på søndag.

5.sept.