Jippi! Jeg har fått selskap!

Da har jeg omsider fått selskap av min langt bedre halvdel. To måneders ventetid er over, og forhåpentligvis vil det være verdt det. Jeg vurderte å fortsette dette innlegget med en endeløs strøm av kjærlighetserklæringer, men i frykt for å bli hentet av sterke menn i hvite frakker, og en berettiget frykt for å måtte sove på gulvet i natt, lar jeg det bli med tanken.

Vi skal altså da debutere som samboere, og det med å bo på et ungdomshostel de nærmeste 8-9 månedene. Dristig? Ja. Spennende? Ja. Har vi troen på at det går an? Ja. For å unngå ekstrem brakkesyke er det allerede løst planlagt flere utflukter for å få litt mer privattid. Til helgen blir det tur til Arusha hvor jeg skal utsette meg for et effektiv selvmordsforsøk - halvmaraton mot kenyanere. Senere i høst (eller vår, som det strengt tatt er her) vil det bli tur til Mount Meru (Afrikas sjette høyeste fjell, tror jeg), til den aktive vulkanen Ol Doinyo Lengai (om den ikke er FOR aktiv) samt mye annet snacks. I januar planlegger vi en tur opp Kilimanjaro, og flere av våre venner i Norge har allerede meldt sin interesse for å bli med - tipp topp!

 Marion speider mot kjente trakter. I januar går turen til Afrikas høyeste punkt, igjen, for hennes del.

Hoff tytti, nå drar det seg til!

Rydding pågår. Marion ville helst ha sakene sine slik, men noen ganger må man rett og slett bare gi seg...

...så jeg fikk trumfet gjennom et noe mer ryddig system. Dette er litt mer Arne, føler jeg.

Forøvrig er det uvant å snakke engelsk foran noen man kjenner, dette er dog bare et forbigående problem som gir seg etter kort tid. Men som Marion sier, man må gjennom en ubehagelig fødsel før man kan kose seg med barnet. Og nei mor, dette er ikke en metafor som subtilt hinter om at du skal bli bestemor i den nærmeste fremtid.

Mer fra Team Hooooooff følger HVIS jeg overlever Safari Maraton på søndag.

5.sept.