Team Hooooooff @ Safari Marathon

Enkelte foretrekker lekre all-inclusive-hoteller i umiddelbar nærhet når de er ut på tur. Noen liker kanskje også å bare ligge på sofaen i helgene når de har fri. Marion og jeg gjør det annereledes. Lørdag gikk turen til nabobyen Arusha. Jeg kunne skrevet en lengre avhandling om bussturen, men la oss oppsummere det med at bussene her på ingen som helst måte er laget for 185cm høye mennesker med litt for lite polstring i baken. Ved ankomst gikk turen til registreringskontoret, og det var først her, cirka fem sekunder før vi snakket med damen bak skranken at frøken Steigedal på ren impuls bestemte seg for å bli med på 21km blodslit. Sprekt!

Start var annonsert til å være 06.45, så vi var våkne lenge før hanen gol. Og da minareten ved nærmeste moské (cirka 50 meter bortenfor hotellet) startet morgenshowet klokken fem presis (jeg trodde først en elefant hadde brutt seg inn i rommet, men det var altså "vakker" islamsk sang) var det bare å gi opp siste forsøk på å pine til ti ekstra minutter med søvn. Når vi jogget sammen med noen, åpenbart langt sprekere, lokale helter på vei til starten i en halvmørk og søvnig by var stemningen satt - dette MÅTTE bli bra!

Selve starten var bare 30 minutter forsinket, noe som må sies å være imponerende i dette landet, og løpet forøvrig var et knirkefritt arrangement hvor jeg rett og slett ikke finner en eneste ting å sette fingeren på.

Ut fra startstreken var det litt som å være midt blant flokken i et barneløp. Bånn gass fra første meter på samtlige startende, selv plasserte jeg meg fornuftig langt langt langt bak i feltet. Finrekning før start viste at jeg hadde FEM skikkelig løpeøkter de siste tre månedene, så noen god tid var det uansett bare å glemme. Atmosfæren langs løypen var det lite å si på, og vi fikk nok litt ekstra oppmerksomhet siden vi er hvite, både fra publikum og konkurrenter. Etter fire kilometer nådde jeg igjen en lokal friskus som hang seg på. Han var, som alle her, ganske så pratsom, dessverre strakk ikke engelsken til noen lengre samtale. Vi ble enige om at det var viktig å tenke "bouncy bouncy" når det kom til teknikken, og dett var dett. Denne karen hang som en klegg 20 centimeter bak meg i 6-7 kilometer, siden har ingen sett ham.

Så, etter cirka åtte kilometer fikk jeg dagens åpenbaring. En ung gutt, 14-15 år, i dongeribukse og finskjorte dukket opp foran meg. Han hadde fått smake den harde åpningen. Likevel løp han så estetisk vakkert og naturlig at jeg aldri har sett maken på hjemlige trakter. Et steg jeg kan se langt etter, et steg som fikk meg til å innse at enkelte mennesker er født til å løpe, mens jeg selv er født til å vralte.

Løypen var mest nedoverbakke de første elleve kilometrene. Mange falske flater ispedd noen brattere partier hvor det var mulig å avansere skikkelig i feltet. Så, var det dags for runding (vi løp stort sett etter samme vei) noe som betød betydelig tyngre terreng. Jeg HATER motbakker. Eneste lyspunkt var at jeg var beste ikke-afrikaner på dette tidspunktet. Dessverre endret dette seg når en asiat passerte meg noen kilometre senere, asiaten som fikk æren av å være beste "mzungu". Fra 11,5km til 19,5km hadde vi en snittstigning på bortimot 2%, dette inkluderte flere små nedoverkneiker. Tøff løype med andre ord! Og i en av de tøffeste kneikene møtte jeg på enda en som ville snakke. Vi fikk utvekslet navn, hvor jeg kom fra, og mere til. Heldigvis fikk jeg ristet ham av meg. Når jeg er sliten og lei og ligger langt over anaerob terskel ønsker jeg IKKE å småsnakke, så vet dere det. Det kan også opplyses om at Marion ikke responderer positivt når konkurrenter spør om de ikke kan gå litt eller til klagerop som "we have to stick together". Hun er en iskald og nådeløs kvinne!

Klokket i mål på 1.35. Ikke noe å rope hurra for, men jeg slo mine tre samboere samtidig som jeg ble nest beste ikke-afrikaner. Marion spurtet inn til 1.53 (hun var nærmere nå enn på Birken, noe som bekymrer meg litt) noe som holdt til å være nest beste ikke-afrikaner i dameklassen. Begge godt fornøyd med å ha skaffet seg et litt annerledes minne fra et litt annerledes løp i et litt annerledes land.