Masai for en dag

Innimellom min studering og Marions frivilligjobbing er det godt med noen avbrekk, så da en gruppe skulle ut til en masailandsby for å se hvordan deres hverdag er hev vi oss med. Skjønt, hverdag er nok å ta i. Jeg vil tro dette var like hverdagslig som om vi sendte en bøling afrikanere til en norsk seter i dramatisk vestlandslandskap. Ved annkomst seteren blir de møtt av budeier som serverer hjemmebrygget øl fra oksehorn, spelemenn kledd i bunader og frikarer som danser halling til Fanitullen. Så hvor mye vi egentlig lærte om en masais grå og støvete hverdag kan altså diskuteres.

Charter-masaier. Karnevalsklær måtte til for å få en "autentisk" opplevelse.

Ved annkomst landsbyen ble vi kledd opp i lokale klær (som vist på bildet ovenfor) før det ble oppvisning i tradisjonell dans. Dette var i og for seg greit, eneste problemet var at vi måtte, etter beste evne, delta i denne noe fremmede dansen. Jeg er en stor tilhenger av å observere fremfor å utføre, så min eneste trøst når jeg stod der og "danset" og hoiet var at Marion følte seg akkurat like ukomfortabel som meg. Delt mistrivsel er halv mistrivsel, eller noe i den dur.

Her sprenger jeg ukomfortabel-skalaen min i slik grad at det nærmer seg ny rekord.

Poenget med dansen er litt som den norske hallingen, nemlig at unge menn skal imponere og kurtisere damene. Det fungerte heller dårlig for min del, om da ikke det å skaffe seg medfølelse faller inn under kurtise.

Etter å ha plaget oss gjennom dansen fikk vi tatt en titt på et tradisjonelt masaihus. Bygd av møkk, innendørs vedfyring uten avtrekk og en seng av planker og kuskinn virket mindre innbydende. Mange har gjort narr av huset jeg bodde i før jeg dro til Tanzania, vel, det kunne vært så uendelig mye verre.

Neste punkt på programmet var hvordan disse menneskene som tilsynelatende mangler fyrstikker, lightere og andre moderne hjelpemidler, lager bål. De brukte det gamle speidertrikset med å snurre en trepinne. Varme utvikles og litt oppvarmet rusk ble lagt inn i en tørr kuruke. På magisk hvis kom det etter en liten stund flammer ut av basjen, bålet var i gang. Så, til neste sesong med fiskuterer ønsker jeg meg følgende:
-en stykk meget tørr trepinne, bør være rund og finpusset så jeg ikke får flis
-knusktørt rusk og rask med laaaaav antennelsestemperatur
-tørr basj som er såpass dårlig fordøyt at det organiske materialet er svært lettantennelig.

Pinne, trestykke, gammel skosåle og en ruke er alt som trengs.

Etter dette er det egentlig ingen som helt vet hva som foregikk. Guiden vår var lite taletrengt, så vi fulgte bare etter. Vi gikk åtte kilometer over den knusktørre, og temmelig hete, savannen. Der fant vi en rot, hvis suppe man koker på gir god malariamedisin, spiste lunsj og gikk deretter de åtte kilometrene tilbake igjen.

Medisinmannen (i midten) fant en rot. Da ble han fornøyd.

Under vår lange, og ikke spesielt givende, promenade over savannen uttrykte min bedre halvdel veldig godt hva vi begge tenkte: "hva faan ER det vi driver med?". Der vaset vi rundt, i klær som ikke var direkte kjølende (tykt brunt gardinstoff egner seg dårlig under den stekende solen i Tanzania, bare spør Marion), omgitt av masaimenn som ikke snakket engelsk midt i svarteste Afrika med en guide som tydeligvis ikke visste hva som foregikk. Hadde vi ikke vært så glade i å gå tur tror jeg stemningen ville vært rimelig råtten på vei hjem, på tross av at den roten "vi" fant var veldig fin. Møkkete, smått solbrente og med en viss innsikt i hvordan masaier lever når de får ti hvite på besøk humpet og ristet vi oss hjemover i en sliten minibuss.

Arne "Masai" Berg
16.sept